Da vår verdiambassadør Silje Opseth sparket i gang en alkoholdebatt på NRK rett over nyttår i år, satt en ung eliteseriespiller i Bodø og fulgte interessert med på sendingen. Alkohol i idretten var noe Elias Kristoffersen Hagen lenge hadde ristet på hodet over, og nå oppdaget han at det fantes en organisasjon som arbeidet for en alkoholfri idrett. Samme dag sendte han inn en søknad om å bli verdiambassadør for IUA.
Av Åsmund Kleivenes
Selv om Bodø bare så vidt er litt over midtveis i vårt langstrakte land, er det ikke bra for verken klimaets eller Idrett uten alkohols regnskap å ta turen dit fra Molde. Men er det noe positivt koronaen har gitt oss, er det evnen til å møtes digitalt. Fjorårets seriegullvinner er akkurat kommet hjem fra Roma, og har en åpen luke til oss i kalenderen.
– Gratulerer med Roma-eventyret! Hvordan rangeres den opplevelsen mot fotballkarrieren så langt?
Elias drar på det.
– Nei… Jeg var jo med på å vinne eliteserien i fjor, og jeg vant også mye da jeg var yngre, men det er nok noe av det aller største – selv om det ble uavgjort i Roma – å spille på en så stor arena og i en så stor begivenhet. Jeg ble fortalt at det var et sted mellom 30 og 40 000 tilskuere på stadion. Det var bra med lyd!
– Hvordan var det å ta rollen til en profil som Patrick Berg?
– Jeg tenkte ikke så mye på det. Jeg tenker alltid bare at jeg skal spille kamp, uansett om det er for eller med Patrick. Det er nok mest Bodø-folk som bryr seg om det. Berg-familien er jo kanskje det nærmeste fotballen kommer en kongefamilie i Norge, men selv prøver jeg ikke å erstatte ham. Jeg vil bare spille på min måte. Det er da jeg får til å være god.
– Hva er det som er “din måte”?
– Jeg er veldig rolig! Folk blir overrasket over at jeg er så rolig med ballen og ikke lar meg stresse. Jeg spiller… kall det “enkelt”, trygge, gode pasninger framover på banen til medspillerne, men med en god ro og stor presisjon.
– Er dette noe du har trent spesielt på? En stil du tidlig bestemte deg for å tilegne deg? – Ja, jo… Jeg trente kanskje ikke ekstra på det da jeg var yngre, men jeg har alltid prøvd å utfordre meg på at det ikke er noen grunn til å stresse. Heller holde på ballen og være rolig. Det er jo når man tar det helt med ro at man tar de beste valgene. Og det tjener jeg på.
God plan
Allerede som 5-åring begynte Elias med organisert fotball, da på Veitvet Sportsklubb sitt lag for 7-åringer. Det var det yngste laget de hadde. Der spilte han til han fylte 14 og laget gikk i oppløsning. I sitt siste år som Veitvet-spiller la han en konkret slagplan for den videre fotballkarrieren.
– Det var ment som en karriereplan. Dette var i 2013, og det første jeg skrev var: “2014: Ny klubb”. Det følte jeg at jeg trengte for å utvikle meg. Deretter skulle jeg inn på interkrets (det øverste nivået for juniorlag på Østlandet, journ.anm.), og så skrev jeg “18–19 år: 2. div. menn”. Deretter sluttet jeg å skrive år, men listet opp “Tippeligaen (som det het den gang, journ.anm.) – landslag – toppklubb i Europa”. Og så langt har det gått ganske bra.
Elias er overbevist om at han er den som trener mest av alle spillerne på Bodø/Glimt. Etter den ordinære treningen med laget, går han som regel inn på styrkerommet og trener enten kjerne, overkropp eller bein, før han drar hjem til avslapning og middag. Så drar han tilbake til stadion og trener fotball alene. Da kjører han de samme rutinene som han har gjort i mange år: avslutninger med ball, koordinasjon, løping/hurtighet, ballteknikk med mer.
– Hva er det smarteste valget du har gjort i karrieren din?
– Jeg vil påstå at det er at jeg veldig tidlig begynte å trene mye. Jeg har mange kompiser som pådrar seg skader straks de begynner å trene litt hardt, mens jeg har helt fra jeg var liten vært flink til å være aktiv. Leke, bevege meg mye – rett og slett fått mye mengde. Det gjør at jeg nå tåler mye trening uten å bli skadet.
Arbeidsdagen til en Bodø/Glimt-spiller starter med en times felles frokost på stadion klokka ni, før alle møtes i garderoben for en gjennomgang av dagens arbeidsoppgaver. Etter halvannen time er det dusj og lunsj, og så er arbeidsdagen over. Elias er altså som regel den siste som spiser lunsj.
– Arbeidsdagen kan være ganske kort, hvis man vil, ler Elias.
Riktig side av byen
– Hvorfor drikker du ikke alkohol?
– For meg har det valget vært veldig enkelt. Jeg skjønner ikke poenget eller vitsen med det. Det gir ingen fordeler å drikke, bare ulemper, og det er jo ikke bra å drikke. Mange sier at det er kult å miste litt kontroll, men det synes ikke jeg. Jeg trives bra med å være meg selv, jeg, det er jo det jeg vil!
– Merket du noe press da du var ungdom selv?
– Nå har jeg aldri vært den mest ivrige på å delta på fester selv, men noe press kjente jeg jo på. Men uten å være for generaliserende, er det nok et mindre alkoholpress på en som vokser opp i Groruddalen enn en som vokser opp på Oslo vest eller i Bærum.
Her får Elias støtte fra forskningen. En studie fra 2018 ved OsloMet – storbyuniversitetet, viser at mens halvparten av ungdommene i velstående områder på Oslo vest drikker jevnlig, har bare 10 % av ungdommene i Groruddalen det samme drikkemønsteret. Forskerne forklarer det med foreldrenes sosiale klasse og deres alkoholforbruk, hvor mange som er innvandrere, og særlig hvor mange som er muslimer. Dette er faktorer som bidrar til å generere de store forskjellene mellom vest og øst, ifølge forskerne Anders Bakken, Willy Pedersen og Tilmann von Soest.
Ulike miljø
Fotballen er kjent for å være et miljø hvor mange unge får sin alkoholdebut, og Fotballforbundet har også nylig markert sitt standpunkt ved å trosse Idrettsforbundets retningslinjer og åpne for alkoholservering på tribunene. Tidligere i høst kunne en fotballforelder og IUA-ambassadør fortelle om sin totalavholdende sønns busstur med laget etter en kamp i Trondheim. De hadde vunnet og sikret seg opprykk, og på hjemturen grep en av lederne mikrofonen og oppfordret alle spillerne til å “drikke skikkelig”. For det ville styrke lagfølelsen.
Ingen av klubblederne eller trenerne Elias har vært borti har tatt opp temaet alkohol rent formelt.
– Det tror jeg er fordi folk har selv vært flinke på det. At det har ikke vært noe problem slik at det har ikke vært noe å ta tak i fra trenernes side. Men på landslaget (G18 og G19, journ.anm.) har jeg opplevd at man «får lov» til å ta seg en til to «enheter» som de betaler for oss. Jeg har syntes det er litt rart å velge alkoholholdig drikke som spiller, men det er det noen som gjør, da.
Elias besitter en stahet og en selvdisiplin som tilsier at alkohol ikke vil bli noe problem for hans del. Når kjæresten er på besøk fra Oslo og kjøper inn snop til lørdagskvelden, blir godterirestene gjerne liggende urørt i skapet til neste gang hun kommer. Og når han en sjelden gang er på en fest eller annen anledning hvor det tas for gitt at man skal drikke alkohol, velger Elias en eller annen sukkerfri brus. Smarte prioriteringer for et spillertalent med klare karrieremål.
– Jeg håper å være en god rollemodell for yngre utøvere. Faren min er lærer, og han forteller at elevene hans følger godt med på hva jeg gjør på og utenfor banen. Derfor er det viktig for meg å formidle at alkoholinntak er noe man bestemmer selv. At det går helt fint å leve uten.