Vi har så mye til felles!

På årets strategikonferanse var vi så heldige å få besøk av Safia Abdi Haase, som delte en sterk historie om sitt møte med Norge og den norske alkoholkulturen.

Etter å ha forlatt et krigsrammet Somalia i 1992, kom Safia og hennes tre døtre som kvoteflyktninger til Norge. De landet på Fornebu, og etter noen timer i avhør ble de sendt til et mottak, hvor en politimann med hansker gransket sakene deres.

– Er vi virkelig så skitne at han trenger hansker? tenkte hun. Dette ble bare begynnelsen på en rekke sjokkerende opplevelser i møte med en ny kultur.

– På mottaket fikk vi dyner til å sove med om natten – dette var helt nytt for oss som var vant til varmen i Somalia. Maten skulle spises med kniv og gaffel, noe vi heller aldri hadde gjort før, og det jeg trodde var risengrynsgrøt viste seg å være fiskekaker – den hvite sausen er visst noe man må bli vant til!

Snø var også et nytt fenomen.

– Vi skjønte ikke hvordan det hvite pulveret på toppen av fjellene skulle komme ned derfra, men det gjorde det jo, og jentene mine hoppet ut av vinduet uten sko på – de visste jo ikke at snø var kaldt! De måtte løpe hele veien rundt bygningen for å komme inn igjen!

Utenfor mottaket så hun folk i gatene som rullet seg røyk, og ble bekymret for at hun var kommet til et land der «alle» røykte hasj. Dette, i tillegg alkohol, er nemlig noe hun tar sterk avstand fra.

Fremmedfrykt

Elleve dager senere ble hun og døtrene sendt videre til et nytt mottak, Lundeskogen. Alle hvite flyktninger ble plassert i blokkene A, B, C og D, mens afrikanerne ble plassert i blokk E.

– De hvite ville ikke ha noe med oss å gjøre. Vi var ikke ønsket, og barna våre kunne ikke leke med de hvite barna, forteller hun.

– Den eneste butikken på Lundeskogen var Rema1000, og utenfor hang det en plakat med påskriften «Africans, we don’t want you here – this is your transport home», med pil ned til en ødelagt sykkel. Vi fra Somalia, Etiopia og Sudan prøvde å ta den vekk mange ganger, men den ble hele tiden hengt opp igjen.

Safia opplevde også at en hvit gutt viste henne fingeren, og spurte noen hva det betydde. Det viste seg at dette betydde det samme som i Somalia.

– Da tenkte jeg at vi har jo faktisk så mye til felles!

Vi har mye til felles

Tittelen på Safias foredrag under konferansen vår var: «Vi har så mye felles». Gjennom alt det tøffe hun har opplevd, har hun klart å fokusere på det mennesker fra ulike land og kulturer har til felles.

I begynnelsen var det tøft – og utfordringene fortsatte da jentene begynte på skolen. De første tre dagene var Safia med dem, mens den fjerde dagen tok de skolebussen alene, og kom hjem gråtende.

– Mamma, jeg vil ikke være her, jeg kan ikke ta den mørke huden av kroppen min, jeg vil reise tilbake til Afrika, gråt den ene datteren.

Safia var ikke sen med å ta grep.

– Jeg fikk lov å komme på skolen og fortelle om oss. I klasserommene dro jeg ned verdenskartet, og sa at her er jordkloden – dere kommer herfra og vi kommer derfra!

Hun forklarte at vi trenger forskjeller for å kunne utfylle hverandre, og inviterte døtrenes tre klasser på besøk til Blokk E.

Barna kom på besøk og fikk smake sambosa – etiopisk mat, og Safia tømte ut innholdet i søppelbøtten og brukte den som tromme. Dette ble første vendepunkt.

– Hva skjedde? Plakaten på Rema1000 forsvant. Vi fikk overnattingsgjester i Blokk E! Til og med søsteren til han som viste fingeren kom og overnattet hos datteren min!

Æ e ekte Harstadværing!

Etter hvert kom det et brev om at vi skulle flytte til Harstad, til et sted som het Blåbærhaugen.

– Vi fikk en leilighet med tre soverom. Det var ingen møbler, kun fire madrasser, og vi hadde med oss dyner fra mottaket. Det var vinter – taket var ødelagt, og det var kun én ovn som fungerte. Vi måtte varme oss på varmekablene på badet. Dette gikk ikke, så jeg gikk og banket på til naboen. Hun ringte en vaktmester og dagen etter fikk vi hjelp. Her opplevde vi å bli inkludert, akseptert og tolerert.

Hun opplevde også barns nysgjerrighet på en positiv måte, da en jente kom løpende mot henne. Samtalen gikk som følger:

– Hvorfor er du brun?
– Jeg er fra Afrika, der vi har elefanter, sjiraffer…
– Men hvorfor er du brun? Har du malt deg?
– Jeg kommer fra et land med masse sol.
– Åja, er du fra Medkila? For da skal jeg gå dit og bli brun sånn som deg!

* Medkila er et sted i Harstad hvor alle går for å sole seg

Safia tenkte igjen at vi har mye til felles.

– Dere i Norge betaler så mye for å reise til Syden for å bli brune og komme hjem og vise fram fargen, mens vi i Afrika bruker penger på å bli lysere – og reise hjem til Afrika og vise at vi kommer fra Europa.

For det er nettopp det hun gjør – kommer fra Europa, nærmere bestemt Harstad.
Etter å ha bodd i Norge i 25 år, lurer hun på hvorfor folk fremdeles kaller henne innvandrer.

– Æ e ferdig vandra. Æ e ekte Harstadværing! sier hun, og etterlyser et nytt begrep.

– Kanskje medvandrer er et godt begrep – for nordmenn har jo også vandret, blant annet fra Danmark og Sverige, og dere er vel kommet for å bli?

Safia takker Harstad og frivilligsentralen der for all sin suksess.

– Det var frivillige som hjalp meg å kle ungene, hjelpe med lekser og fullføre studier fra grunnskole til videregående og sykepleie.

Etter å ha jobbet med stiftelsen Amathea har hun også tatt mastergrad i internasjonal sosial velferd og helsepolitikk ved Høgskolen i Oslo.

Møte med den norske alkoholkulturen

Å bli integrert og inkludert betyr for mange også et møte med den norske alkoholkulturen, noe Safia smertefullt fikk erfare. Da den eldste datteren var blitt 16, ble hun med en 14 år gammel venninne på hyttetur. Der ble det drukket hjemmebrent. Foreldrene til venninnen synes dette var greit, men Safia reagerte sterkt.

– Det verste du kan høre fra en mamma er «men barna kan jo smake litt!» Jeg fikk beskjed om at grunnen til at jeg var streng var at jeg er muslim og em somalisk kvinne, men nei, dette er ikke fordi jeg er afrikansk, somalier eller muslim – grunnen til at jeg er streng på dette er fordi jeg bryr meg!

Hun ga datteren husarrest, og dagen etter kom utekontakten på døren sammen med moren til venninnen. De mente Safia var for streng når det gjaldt alkohol, og datteren ble derfor plassert på hybel i en alder av 16 år.

Hun mener DNT – Edru Livsstil gjør et viktig arbeid for integrering av innvandrere.

– Dessverre er alkohol inne i bildet for mange unge som kommer til vårt land – fordi de vil være del av norsk kultur. Frivillige organisasjoner som dere gjør mye for å hjelpe oss.

Forbilde

Safia er nå gift med en tysker, og bor i Halden. Hun har blitt et forbilde for innvandrerkvinner og bruker sine erfaringer for å hjelpe andre i jobben som sykepleier. Hun har også blitt tildelt flere priser for arbeidet sitt mot vold og kjønnslemlestelse.

Foredraget hun holdt på DNT – Edru Livsstils strategikonferanse ble avsluttet på magisk vis – med fremførelse av sangen «Jo mer vi er sammen, jo gladere vi blir» akkompagnert av afrikanske rytmer, noe som endte i både applaus og tårer blant publikum.

No Comments Yet

Comments are closed