fbpx

Til VM med verdier

Verdiambassadør og skihopper Silje Opseth gikk nesten klar av koronavirusets inngripen i forrige skisesong. Fem verdenscuprenn ble avlyst, og var du ikke pandemiekspert eller pessimist, tenkte du nok at vinterutøverne var heldige som fikk denne nedstengninga sommerstid. Men viruset ville det annerledes, og vintersesongen 20/21 er for tiden litt svevende.

Skihopper SIlje Opseth gjør basistrening ute på terrassen.
Korona eller ikke – Silje er god på hjemmetrening. Foto: privat

Er det noe vi er blitt gode på dette året, er det virtuelle møter med videooverføring. Ikke bare er det praktisk og tidsbesparende, det er også miljøvennlig og økonomisk – og du får kaffen akkurat som du vil ha den. Når jeg nå møter Silje via dataskjermen, har jeg akkurat fylt opp en kopp franskbrent kaffe til kr 3,50, og Silje er akkurat ferdig med dagens første treningsøkt.

– Planen min er å forberede meg slik som jeg ville ha gjort til verdenscupstarten, mest fordi jeg da får en slags oppknekk i den faste treninga som jeg stort sett driver med. Det vil si mer spesifikk trening som gjør meg klar til å hoppe. Men siden sesongstarten fortsatt er uklar, åpner det jo også for mer variasjon i treningen enn jeg i utgangspunktet hadde planlagt.

Silje vokste opp i en orienteringsfamilie, og drev i ungdomsåra med orientering på nasjonalt nivå og langrenn på kretsnivå. Et år deltok imidlertid familien Opseth på en vennefamilies tradisjonelle nyttårshopprenn i en hjemmelaget bakke. Silje vant, og tok deretter motvillig utfordringen til å prøve seg i en ordentlig bakke, med ordentlige hoppski og hoppsko. Hun ble umiddelbart frelst, og slik gikk veien via kombinert til full satsing på skihopp – fra utholdenhetsidrett til ren teknikk og eksplosivitet. Og hun angrer ikke.

– Det var der jeg både utviklet meg raskest og fikk flest muligheter etter hvert. Men jeg synes fortsatt det er godt å bli skikkelig sliten etter ei hardøkt på ski eller løp, og jeg savner det litt, så jeg legger det inn i treninga mi når jeg har muligheten.

Det første året på Norges Toppidrettsgymnas, ble Silje tatt ut til å hoppe i verdenscupåpningen. Hun hadde hoppet ganske brukbart den sommeren og høsten, og hadde i tillegg vært med i junior-VM i 2015. I kvalifiseringsrennet hoppet hun seg til en 16. plass. Det var godt nok til at hun fikk være med hopplandslaget på flere turer den vinteren, for så å bli tatt inn som hospitant i to år. I 2018 ble hun så en del av landslaget.

– I år er vi seks jenter på laget. Det er stigning det! Det første året jeg var hospitant, var det ei som var på landslaget, og året etter var vi to hospitanter og fortsatt bare en landslagshopper.

Rekrutteringen til kvinnehopp tar seg nemlig opp, og Silje gir Maren Lundbys suksess æren for det.

Hardt program

Jente tar knebøy i treningstudio
Styrketrening for beina legges alltid til formiddagstid, og de dagene blir kveldsøkta gjerne basistrening eller rolig jogg. Foto: privat.

Via nettet tar Silje en bachelor i ernæring på Bjørknes Høyskole, og prøver som så mange andre toppidrettsutøvere å få lest litt mellom slagene. Ei vanlig treningsuke består gjerne av frokost i sjutida, deretter en halvannen times økt før lunsj. I formiddag hadde hun ei basisøkt, det vil si en blanding av balanse, koordinasjon og kjernemuskulatur, satsimitasjoner med ulike utfordringer, og balanseøvelser med nedslag i landingsfasen. Når det ikke er sesong er det mye tung styrketrening på beina, to–tre formiddagsøkter i uka. Inn mot og i sesongen blir treningen mer eksplosiv. I tillegg kjører hun to–tre økter alene på kjernemuskulatur og noe jogg og bevegelighet, og så har laget to–tre økter med ren teknikktrening: sats, svevposisjoner, landing/nedslag. Utenfor sesongen trenes det også en del turn for å forbedre koordinasjonen. Og selvsagt hopper de. 1–3 ganger i uka når bakkene er åpne.

– Jeg bestemmer det aller meste av treningen selv. Vi har en veldig god dialog med trenerne, så jeg går mye etter hva jeg selv føler jeg trenger. I år har jeg satt opp alt av planer og periodisering på egenhånd, og så diskutert med trenerne hvordan vi skal løse det rent praktisk.

Det meste av kunnskapen har Silje tilegnet seg gjennom egen erfaring, men hun får også input fra trenerne og fagfolk på Olympiatoppen. I en idrett hvor prestasjonene er så sterkt knyttet til kroppsvekt, er det også ekstremt viktig med god kostholdsveiledning. En ernæringsfysiolog hjelper henne med å få i seg nok og riktig mat, og med å holde seg på den vekten hun må være på uten at det går ut over psyken.

– Vi ligger og balanserer på en knivsegg, og til tider kan det være veldig tungt. Da er det godt å ha folk rundt seg som vet hva de driver med og som kan støtte deg. Jeg har hatt perioder hvor jeg har slitt med å veie nok, spesielt mot slutten av sesongen hvor jeg kanskje har tynt meg litt lenge. Og i perioder med mange konkurranser og mye nerver, har jeg gjerne strevd med å få i meg nok mat. Andre tider av året, spesielt i starten av sesongen, må jeg ofte øke aktivitetsnivået for å komme ned i den vekta jeg skal være på.

Ernæringsstudenten har prøvd å lage kostholdsplan, men det gikk rett til hodet på henne. De siste årene er hun blitt mer bevisst på å spise riktig og sunt, og spiser nå mye mer grønnsaker enn før. Slik kutter hun karbohydratinntaket og får i seg mer fiber.

– Jeg er nok litt over gjennomsnittet interessert i mat og matlaging. Jeg elsker å stå på kjøkkenet og bruker mye av fritida mi ved kjøkkenbenken med lydbok på øret. Jeg er for øvrig den sære på laget som hører på lydbok. Jeg er helt frelst!

Flere kamper å kjempe

Interessen for damehopp har økt i takt med nivået, og – dessverre – som en følge av den utrettelige kampen utøverne fører for likestilling i hoppsporten. Det internasjonale forbundet er fortsatt et gubbevelde, og Norge er ofte det eneste landet som tør å tale kvinnehoppernes sak. Men slik som man fram til 1972 mente at kvinner ikke ville tåle å løpe en maraton, holder noen fortsatt fast ved at kvinner ikke kan hoppe i store bakker. Det arrangeres også bare halvparten så mange verdenscuprenn for kvinner som for menn.

Kvinnelig skihopper med hoppskia over skulderen
Silje Opseth er regjerende norgesmester i normalbakke. Foto: Alexander Henningsen.

– Det er ikke rettferdig i det hele tatt, slik jeg ser det. Og skiflygning har de snakket om i fem år uten at det har skjedd noe, så jeg jubler ikke før det står i kalenderen og vi vet at det blir. For hver ting vi vil oppnå, må vi kjempe. Men jeg håper virkelig, for det eneste jeg vil er å hoppe pent og langt på ski, og ikke kjempe en lang kamp.

Skandalen

Pent og langt hoppet Silje under NM siste helga i oktober. Der tok hun gull i både normalbakke og i mixed lag. Sesongens mål er å ta individuell VM-medalje, men i vinter håper hun også å ta revansj etter den store dommerfadesen i mars.

– Det var veldig spesielle dager på Lillehammer. Raw Air hadde vist at jeg hadde hatt en god formutvikling, og jeg gikk med en veldig god følelse før jeg skulle hoppe på hjemmebane – i favorittbakken min. Nå skulle jeg bare gi blaffen i alt av følelser og små detaljer og kjøre på, sier Silje. Den første dagen på Lillehammer entret hun for første gang pallen i et verdenscuprenn. Lørdag tok hun endelig steget opp på det øverste trinnet.

– Etter pallen la jeg ut på medierunden. I en fotoseanse fikk jeg beskjed av hovedtreneren om at jeg måtte bli med ham. Han fortalte at det hadde skjedd noe med poengberegningen, og at det kunne se ut som om Maren hadde vunnet likevel.

Silje husker timen i kontrollbua mens dommerne finregnet som den verste hun har opplevd. Hadde hun vunnet sitt første verdenscuprenn, eller ikke? Det viste seg at systemet ikke hadde gitt Maren Lundby tilleggspoeng for endring av avsats, og skandalen fikk stor oppmerksomhet i media. De som så den gråtende Silje på skjermen under den ekstra medierunden, kan vanskelig ha vært uberørt.

Møter respekt, men savner forståelse

Siljes søknad om å bli verdiambassadør for IUA gikk under radaren på meg. Rett nok hadde jeg en gang skihoppere som mine største idrettshelter, men de het Per Bergerud og Roger Ruud. Det måtte et Edru Livsstil-medlem i Hønefoss til for å vekke en fersk prosjektleders hoppinteresse igjen. Han ringte i februar i fjor og ba meg ta kontakt med en lokal skihopper som akkurat da figurerte over tre helsider i Ringerikes blad, under overskriften “Fronter kampanje mot alkohol”. Artikkelen ble googlet fram, og der poserer den ferske VM-bronsevinneren i laghopp, Silje Opseth, i Idrett uten alkohols røde t-skjorte. Hun var altså allerede blitt IUA-ambassadør på eget initiativ, og verdiambassadørsøknaden hadde tikket inn midt i prosjektlederskiftet.

Lagbilde av løpere før Holmenkollstafetten 2019
Som fersk verdiambassadør løp Silje Holmenkollstafetten for IUA i 2019

– Jeg hadde sett at Alexander Johnson (kombinertløper og tidligere verdiambassadør, red.anm.) tagget IUA i sosiale medier, og etter å ha sett ham i ei T-skjorte det sto “Idrett uten alkohol” på, ble jeg nysgjerrig.

Silje fant oss på nettet og skjønte at her kunne hun fronte en sak som hadde opptatt henne lenge.

– Da jeg var yngre og dro på samlinger og renn med klubben, opplevde jeg at straks vi kom tilbake til hotellet etter konkurransene tok de voksne seg noen glass med et eller annet oppi. Det ble aldri ekkel stemning eller farlig, men jeg syntes det ikke passet helt, og bestemte meg for å ta avstand fra det selv. Så når jeg oppdaget dere, ble jeg sånn… ‘det er faktisk noen som jobber for det her!’

De aller fleste i hoppmiljøet vet at hun er verdiambassadør for Idrett uten alkohol, men så langt har det ikke ført til de store diskusjonene. Ledelsen og trenerne setter pris på at hun har klare verdier hun engasjerer seg i, men det er ingen hemmelighet at hoppmiljøet er glad i en fest.

Silje sto på stand for IUA under junior-NM i friidrett i 2019. Foto: Åsmund Kleivenes

– Engasjementet mitt har ikke gitt så mange tomler opp blant utøverne, men alle respekterer at jeg står for det jeg står for. Men jeg får mange positive tilbakemeldinger fra folk som står utenfor miljøet, som takker meg for at jeg tar kampen!

Selv har hun aldri drukket alkohol. Hun har aldri kjent på noe drikkepress, ikke brydd seg om å dra på fester, og når hun en sjelden gang er på en sammenkomst hvor det forventes at man skal drikke alkohol, tar hun seg et glass melk eller vann eller noe. Spørsmål parerer hun med at hun “driver med idrett.” Og det respekteres.

Internt i laget drar hun ingen fordel av avholdsstandpunktet sitt. Der drikkes det helst ikke alkohol i sesongen. – Men i motsetning til flere av gutta, kan jeg trene både fredag, lørdag og søndag, for å si det sånn. 

Lederansvar

Skihoppere trener mye styrke, og da helst maxstyrke. De vil ha stor muskelkraft, men ikke store muskler. Restitusjonstiden etter ei slik økt kan være på opptil 72 timer, men alkohol forringer og forlenger denne fasen. En skulle tro at verdens beste skihoppere, som er så opphengt i detaljer at FIS har innført regler for hva slags undertøy de har lov til å bruke under hoppdressen, prioriterte å få mest mulig ut av treninga si.

– Det virker som om mange ikke er så bevisste på hvordan alkohol påvirker kroppen. Trenerapparatet burde ta tak i det, men kanskje har de tillit til at utøverne vet selv hvordan det er?

IUA har forsøkt å komme på innsiden av Idrettsforbundet og Olympiatoppen. Vi etterlyser større tydelighet på at idretten skal være en alkoholfri sone, og at ledelsen aktivt må bidra til at det etablerer seg en ny kultur: en kultur som ikke automatisk kobler alkohol til feiring av prestasjoner eller sesongslutt. Men det synes å sitte langt inne for toppledelsen å samarbeide med noe som heter “Idrett uten alkohol”. Silje skjønner problemet.

– Når jeg selv prøver å ta opp temaet, går folk rett inn i en forsvarsposisjon. Det virker så ømfintlig, som om man ikke tør å innrømme at man liker å feire med alkohol. Og de som styrer landslagene og toppidretten generelt, ser ut til å være ganske glad i å feire med alkohol selv. Så om IUA virkelig vil nå fram, må en nok gå direkte på utøverne. Jeg tror ikke man kommer langt ved å gå til ledelsen for landslagene eller forbundene.

Hvem bekoster festen?

Flere av våre verdiambassadører har deltatt i ett eller flere OL, og blant dem er sprinteren Ezinne Okparaebo. Hun forteller om en kultur i ledelses- og støtteapparatet hvor det står alkohol framme i fellesrom lekene igjennom. Drikkevarene står klare til dagens konkurranser er over, så kan festen begynne. Og mens utøverne blir sendt hjem seinest to dager etter siste konkurranse, blir ledelses- og støtteapparatet værende i OL-landsbyen til fyrverkeriet har lagt seg. Det gir etter hvert ganske mange ansatte per utøver. Dette stemmer med Siljes egne opplevelser.

– Det er jo litt rart. For selv om de ikke er utøvende selv, er de en del av idretten. Så alkoholen burde jo ikke ha vært der. Det blir vanskelig for ledere og trenere å si til utøverne at de bør droppe alkohol, mens de selv har boksene og flaskene framme. Men det er ikke lett å vite hvordan man skal gå fram. Jeg er jo ikke ute etter å tråkke noen på tærne eller bli uvenner med noen, men jeg synes alkohol i idrettssammenheng er noe de kan spare seg for.

Annerledesåret fortsetter

Det ligger an til en skisesong med få eller ingen tilskuere på arenaene, og spesielt ute i Europa, hvor hoppsporten er mye større enn i Norge, kommer Silje til å savne trøkket og støtten fra publikum. Samtidig er hun så fokusert i konkurransesituasjonen at når hun passerer hoppkanten i 90 km/t, er det ikke akkurat kjentfolk på tribunene hun ser etter. Da er det ingenting annet enn å hoppe langt og pent som teller. Men hun skulle gjerne ha sett at sesongen var i gang.

– Det er vanskelig å si hvordan jeg ligger an hoppmessig nå, ettersom jeg ikke har konkurrert siden NM og enda ikke har hoppet på snø i høst, men jeg har fått trent godt, er sterkere enn før, og tester viser at formen og teknikken min er bedre enn tidligere. Men i en så teknisk øvelse som skihopp er marginene bittesmå, så jeg får ikke noe godt svar før jeg får hoppet på snø. Og så har utstyr mye å si. Og vi aner jo ikke hva konkurrentene har drevet med i sommer.

På den fronten er det selvsagt mye hemmelighetskremmeri, for i en konkurranse hvor seier eller fiasko kan avgjøres i løpet av et svev på tre sekunder, kan selv den minste detalj være av den største betydning. Ifølge tidligere storhopper Johan Remen Evensen, kan hoppdressen avgjøre om du lander på kulen eller i bunnen av bakken. Før OL i Pyeongchang skal det norske landslaget – ifølge NRK – ha kjøpt opp hele produksjonen av et stoff de mente hadde ekstra gunstige egenskaper, og slik endt opp med sin største medaljefangst i noe OL. Sist vi møttes fortalte Silje meg hvor mange hoppdresser hun bruker i løpet av en sesong, men jeg får ikke lov til å skrive det. Men hun kan avsløre at antall sømmer i kvinnedressen i år har gått ned fra 23 til 17, nokså likt med herredressen. Dermed kan landslagets skredder sy dressene mye raskere. Hans personlige rekord på en herredress er for øvrig 23 minutter.