fbpx

Sesongrapport fra Magni Smedås

Skiløper Magni Smedås med sykkelhjelm og gul treningsjakke. På rulleski.
Foto: Privat

Wow – for en sesong!

Vi er godt ute i mai, samtlige laguttak er blitt offentliggjort og vi er allerede godt i gang med å legge grunnlaget for en ny konkurransesesong. Da passer det også bra med å ta et lite tilbakeblikk på sesongen som gikk. Hovedmålet før sesongen var å ta flere WC-poeng enn sesongen før (6 stk), samt å bli tatt ut til WC på Lillehammer, Davos, Nove Mesto og Kollen.

Treninga gjennom sommeren gikk helt fint og jeg var stort sett frisk, med unntak av et par seige perioder med forkjølelse. Men på slutten av juli smalt det plutselig i akillesen på venstre side. Med plutselig mener jeg at jeg i løpet av to treningsøkter gikk fra å kjenne en tendens til ømhet, til ikke å være i stand til å ha på meg en sko uten at det gjorde vondt. En akutt betennelse som sannsynligvis oppstod som et resultat av litt mye løping over en lengre periode.

Gode signaler

Skaden førte til tre nye måneder med alternativ trening. Forskjellen fra 18/19-sesongen der jeg også måtte trene alternativt i tre måneder, var at jeg ikke lot meg stresse denne gangen. Jeg var trygg på at jeg kunne gå like fort til vinteren selv om løpetreninga ble bytta ut med basseng og sykkel. Jeg mista en del trening, så jeg skjønte fort at Beito kom til å komme litt for tidlig med tanke på å være i toppform og jeg var innstilt på å ta Beito som god trening. Men sånn skulle det ikke bli.

Første signal på at dette kunne bli en bra sesong fikk jeg under den siste samlinga vår som vi hadde i Trysil på starten av november. Elitelaget var der samtidig som oss, og etter litt smisking med Ole Morten Iversen (OMI) fikk jeg lov til å bli med damene på sprint. Betingelsen var at jeg ikke fikk slå dem. Jeg lo litt og svarte «det skal vi nå se på», med et lite blunk. Jeg sa det selvsagt bare på tull.

I prologen startet de beste først og jeg ble plassert bakerst av alle startende – rangert som den dårligste. Da resultatene ble lest opp etter målgang, så jeg OMI skakket litt på hodet sitt før han leste opp resultatene. Med trykk på hvert eneste ord leste han opp: «NUMMER ÉN i prologen, TO OG ET HALVT sekund foran nummer 2… MAGNI SMEDÅS!». De andre jentene kikket overraskende på hverandre før de snudde seg og kikket litt på meg. Selv var jeg paff – dette hadde jeg ikke trodd! Men jeg skal innrømme at jeg gliste bredt inni meg. Jeg vant kvartfinalen min med god margin. Jeg var taktisk smart, lå som nummer to hele veien, men smatt forbi i siste utforkjøring og tok dem på oppløpet. Det samme gjorde jeg i semifinalen, lett som en lek. I finalen fikk jeg det nesten slik jeg ville, men da hadde Team Veidekke Midt-Norges Anne Kjersti Kalvå gjennomskua meg og klarte å skyve foten sin så vidt foran meg på målstreken. Men landslagsjentene var ingen steder å se.

Nervepirrende

Så kom Beito. Sammen med Marthe Kristoffersen (trener for Regionlag Innlandet) hadde vi bestemt at jeg skulle gå all in på skøyting 10 km før jul og prøve å kvalifisere meg til Davos, så det var søndagen som gjaldt. Sprinten og klassisken gikk så som så, men da jeg våkna søndag morgen hadde jeg en helt annen følelse i kroppen. Dette skulle bli min dag. Jeg åpna hardt og hadde uoffisielt bestetid på 1 km, ett sekund foran Therese. Jeg fikk sekunderinger opp mot Fossesholm underveis og skjønte at jeg kanskje kunne kjempe om topp 10. Men det var ikke før jeg kom inn i den nest siste bakken og hørte at stemmen til pappa sprakk fullstendig, at jeg skjønte hvor fort jeg egentlig gikk. «MAGNI, DU KAN BLI NUMMER FEM!» Pappa har vært engasjert før, men nå snakker vi et helt nytt nivå. Det var nesten som jeg stoppa for å betrakte synet av den ellers rolige og stødige faren min som holdt på å gå helt bananas i snøen oppe i «Danskebakken». Heldigvis klarte jeg å skjerpe meg og kjempa meg inn til mål i stedet.

Skjermdump av skiløper Magni Smedås som blir intervjuet av reporter

Det var noen nervepirrende minutter etter målgang. Da siste toppløper var i mål og jeg ble erklært som nummer 5 raknet det fullstendig for meg. Alle følelsene som hadde bygd seg opp gjennom høstens motgang – for ikke å snakke om de siste årene med motgang, alle timene jeg har kjempa med meg selv for å fortsette å jobbe når andre kanskje ville ha gitt opp – alt kom tilbake. Tårene strømma på. Jeg klarte nesten å stoppe, men da NRK henta meg inn til intervju og Ida Nysæter Rasch spurte meg hvordan det føltes, så pressa tårene på igjen. Det ble et tårevått intervju, så den dagen var jeg glad jeg droppa mascaraen før start. Det er uten tvil et av de største øyeblikkene jeg har opplevd som skiløper hittil.

Høyt oppe og opp i høyden

Gode resultater i norgescupen ga meg billett til WC Lillehammer på starten av desember. For meg var det kun skøytinga som gjaldt: Jeg visste at den var avgjørende for uttaket til Davos. Jeg lå langt bak under klassisken, men etter skibyttet var det som om 10 kg forsvant fra skuldrene mine og at jeg fikk nye friske gir. Jeg gikk meg kraftig opp og endte opp med å ha 6.beste tid av de norske på skøytedelen. Telefonen fra OMI kom dagen etter.

Jeg var så høyt oppe de påfølgende dagene at jeg måtte få daglige påminnelser fra Marthe om å temme den indre flammen min. Jeg var veldig spent på hvordan det ville være siden konkurransen skulle gå på nesten 1600 meters høyde. Jeg fikk ikke reise opp i forveien for å venne meg til høyden, så jeg måtte bo nede i Klosters (1000 moh) og kjøre opp på renndagen. Pål Gunnar Mikkelsplass tok en god prat med meg angående åpningsfart og disponering av krefter når man går så høyt, så planen var at jeg skulle åpne kontrollert. Jeg åpna nok vel kontrollert i ryggen på en russer og jeg husker jeg tenkte «men – dette er jo langkjøring?!». Jeg valgte likevel å ligge bak fram til ca. 1 km. På ca. 1,5 km ble jeg henta inn av Stadlober som starta 30 sek. bak meg. Jeg bet meg fast og fant ut at det var et tempo jeg skulle klare å holde, så fikk jeg bare sjanse på at hun hadde en bra dag.

På passering 8 km klinte jeg til og gikk det jeg hadde ned og inn til mål. Da jeg var i mål skjønte jeg at jeg hadde gått et bra løp og tenkte at jeg kanskje kom til å ende på rundt 20. plass. Så hørte jeg en velkjent stemme: «Fyyyyyy F…, MAGNI! J… hakke – DU LIGG SOM NUMMER SJU PÅ 8 KM! DET DER VA RÅTT!» En sjokkert Therese sto halvveis oppreist i lederstolen sin og måpte mot skjermen der passeringstidene ble vist og vinket meg bort. Det var et uforglemmelig øyeblikk. Det var selvfølgelig mange løpere igjen ute i løypa, så da alle hadde passert lå jeg som nr. 12 på 8 km. Men fra 8 km og inn til mål kunne ingen straffe meg: Jeg gikk raskere enn alle (til og med Diggins!) og gikk meg opp fire plasser. Jeg ble nr. 8, og dermed var mitt internasjonale gjennombrudd et faktum.

Drømmen om Tour de Ski

8. plassen i høyden i Davos førte til at jeg fikk plass som førstereserve på Tour de Ski-laget. Jeg har drømt om å gå Tour de Ski helt siden det ble gjennomført for første gang i 2007, men at det skulle skje i 2019 hadde jeg aldri trodd. Selv ikke etter løpet i Davos. Så da jeg fikk telefonen om at jeg var reserve, hadde jeg blandede følelser i meg. På den ene siden hadde jeg allerede opplevd så mye denne sesongen og hadde gleda meg til en rolig julefeiring hjemme i Dalsbygda der jeg kunne senke skuldrene litt. Samtidig hadde jeg så ufattelig lyst til å gå touren som er blitt en fast tradisjon å se på på TV i jula. Spenninga var til å ta og føle på de siste dagene. Telefonen kom kl. 08:00 den 27. januar, 28 timer før startskuddet skulle gå i Lenzerheide. Da var det ingen tvil – drømmen gikk i oppfyllelse og jeg skulle endelig få gå selveste Tour de Ski og bestige den beryktede monsterbakken Alpe Cermis. Helt vanlige meg, en av mange skiløpere som deler de samme håpene og drømmene om en dag å bli verdens beste skiløper. Og der satt jeg på flyet på tur til Lenzerheide, en del av Norges tropp, kasta inn i siste liten.

Skiløper Magni Smedås i løypa under verdenscuprenn i Davos. Iført langrennsdress. Skøyteteknikk.

Touren ble en vanvittig opplevelse. Tourens første etapper gikk også i høyden og med startnr 52 klarte jeg å jobbe meg opp i feltet. På det beste lå jeg på en 6. plass, men det var før jeg innså at vi skulle gå 3,5 runde – ikke tre. Jeg sprakk skikkelig de siste 1500 meterne og skjønte ikke at vi hadde begynt å spurte før det var for sent. Jeg endte opp på 14. plass, seks fattige sekunder bak sjetteplassen. Men nok en gang viste jeg at jeg kan gå veldig bra i høyden, selv uten å ha akklimatisert meg på forhånd.

Tøff sesong

Etter touren ble jeg tatt ut til å gå i Nove Mesto, både 10 km skøyting og 10 km klassisk jaktstart. Skøytinga gikk veldig bra, og jeg endte på en 16. plass – 0,3 sek bak Julie Myhre på 15. Men jeg kjente at jeg begynte å bli sliten: Jeg hadde jo gått renn nesten hver eneste helg siden Beitostølen. Jeg fikk tilbud om å være reserve til prøve-VM i Oberstdorf, men valgte å takke nei for å lade batteriene til NM.

Så kom NM – sesongens opprinnelige høydepunkt. På skøytinga starta jeg 30 sekunder bak Heidi Weng. Jeg åpna offensivt og så at jeg nærma meg Heidi raskt. Jeg ble litt ivrig og etter 2,5 km hadde jeg allerede henta henne inn. Etter 2 km lå jeg som nr 3. Ved runding på stadion lå jeg som nr. 2 og det var dobbelt Dalsbygda i tet. Men da fikk Heidi opp farta og jeg begynte å stivne. Det røyna på og i mål endte jeg opp som nr. 7, 0,4 sek bak Myhre og bare 12 sek bak pallen! Litt kjedelig å miste det på slutten, men for en solid førsterunde. Neste gang får det holde helt inn.

Etter det kom jeg også inn som reserve på WC-sprinten på Konnerud, der jeg overraska meg selv stort ved å bli nr. 17 og ta min første topp 20-plassering i sprint. Deretter var det videre til Kollen for å gå 3-mila, beklageligvis for tomme tribuner. Siden jeg lå som nr. 30 sammenlagt i distansecupen, var jeg i seedet gruppe og fikk derfor en bra startposisjon. Jeg lå lenge på 20. plass og bidro mye i gruppa. Mot slutten ble det litt tungt og jeg endte til slutt opp som nummer 28. MEN! Det ble WC-poeng og det er jeg veldig godt fornøyd med!

Så stengte Norge

Hele sesongen skulle i utgangspunktet krones med NM del 2 på hjemmebane på Lillehammer, og vi var blant favorittene til å ta medalje på team-sprinten, både på dame- og herresiden. Dessverre kom covid-19 til Norge og snudde alt på hodet, og Kollen viste seg å bli sesongen 19/20s siste renn. Etter pressekonferansen 12. mars ble alt av renn avlyst og all felles aktivitet opphørte med umiddelbar virkning. Vi fikk ikke lov til å ha med treneren vår på en-til-en-økt, og de sluttet å kjøre løyper på Lillehammer og Sjusjøen med intensjon om å holde folk vekk fra hyttene sine. Hele situasjonen var absurd, men da vi fikk se hvilke konsekvenser covid-19 har og har hatt for hele landet, ikke bare idretten, innså jeg at idrett ikke er alt.

Så for å oppsummere sesongen, så fikk jeg altså 13 verdenscupstarter, 151 verdenscuppoeng og fem topp 20-plasseringer (tre topp 15). Og det beste av alt: Jeg har ikke hatt én eneste en (!) sykdomsdag fra midten av oktober og til i dag! Wow – for en sesong.

Skiløper Magni Smedås holder rundt lagvenninne. Begge i oransje teamdunjakker.

Jeg er svært takknemlig for at jeg fikk oppleve alt det flotte som jeg har fått oppleve denne sesongen, og jeg er evig takknemlig for at dere alle har fått tatt del i de gledene sesongen 19/20 hadde å by på for min del. Tenk – så mange sesonger som vi har hatt der jeg har slitt med både det ene og det andre og bare tatt små babyskritt i rett retning for hver sesong. Nå har jeg endelig tatt steget opp til eliten. Jeg har en fot innenfor. Neste steg blir å stabilisere seg der, samt løfte seg på klassisk og sprint. Jeg har vist at jeg har kapasitet til å være i toppen, så nå ønsker jeg å få ut potensialet mitt i klassisk også. Men skøyting 10 km er hvor jeg har min spisskompetanse, så jeg har ikke tenkt til å slutte å trene skøyting. Teknikken må finpusses. Det er tross alt 10 km skøyting som står på programmet i VM i Oberstdorf denne vinteren. Hvem vet, kanskje får jeg en ny mulighet til å si «det skal vi nå se på…»? 😉

Comments are closed