Hva ligger bak avhengighet? Eksperter svarer gjerne ulikt. Noen vil si ensomhet; at mennesker bruker rus som erstatning for tilknytning. Andre vil forklare det med personlighetstrekk; at visse personlighetsprofiler er mer utsatt, spesielt det å være nevrotisk og ha lav impulskontroll. Noen vil betone fysisk avhengighet sterkere; at det er rusmiddelet i seg selv som er hovedforklaringen. I boken «The Heart of Addiction», fra 2002, argumenterer Lance Dodes for at det primært er en følelse av maktesløshet som ligger bak.
Maktesløshet er uutholdelig
Når et menneske føler seg fanget i en uønsket situasjon vil det søke en utvei. Men noen ganger finnes det ingen utvei fra situasjonen, eller så finner man ikke utgangen. Det er her mange tyr til avhengighetsadferd. Hvis vi har lært oss at noe raskt kan få oss til å føle oss bra, er det lett å gå til dette. I stedet for å endre situasjonen, endrer vi følelsene våre. Rusmidler gjør dette direkte, men også andre typer adferd kan ha preg av avhengighet.
Spilling, spesielt gambling, er kjent, men i teorien er det ingen grenser for hva man kan bli avhengig av. I tillegg til rus og spill, har skjerm og sosiale medier blitt stadig viktigere. Psykologisk avhengighet av pornografi og shopping, er også relativt vanlig. Alle disse tingene har det til felles at man – tilsynelatende – kan kontrollere dem selv. Man kan oppsøke dem, og de vil alltid være der og levere forventet effekt i form av en følelsesbelønning. Dette er et paradoks: Rus og andre gjenstander for avhengighet gir i starten en følelse av kontroll – man kan fikse følelsene sine når man vil. Og nettopp dette er det som gir grunnlag for avhengighet, og dermed nytt kontrolltap, og et nytt problem på toppen av det opprinnelige. Maktesløsheten er ikke tatt tak i.
Tilsynelatende maktesløshet
Men veldig ofte er vi ikke reelt maktesløse i den opprinnelige situasjonen vi forsøker å flykte fra. Men vi nekter oss, underbevisst, å se løsninger. Vi kan ha bevisste eller ubevisste forestillinger om ting vi må gjøre, og måter vi handle på, som gjør oss ufrie. For eksempel vil ofte ja-mennesker ende i en situasjon der de gir bort all sin tid, og har lite eller ingenting igjen til det de virkelig vil. Ja-menneskene kan ha en underbevisst forestilling om at det er farlig å si nei, at «nei» vil føre til avvisning, til en form for negativ reaksjon, eller psykisk smerte hos den andre.
Å lære av sine impulser
Forfatter Dodes bruker mange eksempler . En av dem er pliktoppfyllende Ted som alltid gjør som andre forventer. Tiden Ted ville bruke til egne interesser, dukket aldri opp, fordi det alltid var en annen oppgave han måtte gjøre. Opprinnelige planer ble kullkastet i møte med andres krav. Alkohol ble en kompensasjon – spesielt tanken på å drikke. Vissheten om at han alltid kunne gå til flaska, i motsetning til tiden han ikke hadde kontroll på. I virkeligheten handlet det om manglende evne til grensesetting overfor andre. Ted kom seg ut av avhengigheten, og brukte impulsen til å drikke til å lære mer om seg selv. Når impulsen dukket opp, betydde det at han følte seg maktesløs og ikke tok grep om situasjonen han befant seg i.
Generelt hører vi ofte at avhengighet må byttes ut med noe. Det holder ikke bare å fjerne det man er avhengig av, men man trenger nye mestringsstrategier, og å nøste opp i det som ligger bak. Les gjerne denne bokomtalen av “Reborn on the Run” om Catra Corbett som gikk fra å være metamfetaminavhengig til å bli ultraløper.
Konsekvenser
Selv om Dodes medgir at fysisk avhengighet kompliserer bildet, fremholder han at psykologisk avhengighet er kraftigere, og at dette er det som er virkelig kritisk å behandle. Det er den psykologiske avhengigheten som gjør at folk kan få tilbakefall til rus etter år som rusfri – ikke den fysiske. Om vi kjøper Dodes argumenter, betyr det at visse verktøy blir enda viktigere i forebyggingsøyemed: Folk kan bli bedre på å kjenne seg selv og egne tankemønstre, og utdanningssystemet kan i større grad legge grunnlag for fleksibel tenkning, at vi ser at det finnes flere perspektiver på en situasjon, og at vi i virkeligheten ofte har mange handlingsalternativer. Vi er ofte ikke så maktesløse som vi tror – men det er ikke alltid vi ser mulighetene. Kanskje kan vi også rett og slett bli bedre til å minne hverandre på dem?