Portrett av en jernmann

Martin Mentzoni vokste opp i en liten familie, med en far som var alkoholiker og en mor han beskriver som en engel og støtte.

Tekst: Marit Barene

Martin Mentzoni er ambassadør for Idrett Uten Alkohol, foredragsholder, CrossFit-entusiast, skateboarder, musiker, kunstner og redaktør for tidsskriftet «Kaffi Fanzine». Her er han i Idrett Uten Alkohol-t-skjorte på Brooklyn Bridge i New York. Foto: Privat

– Mamma har alltid vært tryggheten i mitt liv. Hun har bestandig vært der for meg – som en «safe zone», like mye i dag som da jeg var yngre. Mamma gav meg aldri opp i tenårene – til tross for min tøffe oppførsel, så jeg er og blir en skikkelig mammadalt, sier Martin der vi møtes på hans favoritt-kafé «Hos Carlos» på «Slakthuset» i Haugesund sentrum. Han roter i en plastpose og tar opp en mobiltelefon han har reparert for moren som han skal møte over en kopp kaffe en time senere.

Martin beskriver faren på en annen måte.

– Pappa er en tøff og beinhard alkoholiker fra Nord-Norge. Jeg hatet ham i tenårene. Jeg satt ofte og drakk sammen med ham i ungdomstiden, for han mente det var bedre å lære meg å drikke hjemme enn ute i det han kalte et dårlig miljø.

Vilje av jern

Den unge mannen på andre siden av bordet ser ganske annerledes ut enn de fleste. Med det meste av huden dekket av tatoveringer er det naturlig å tro at han har hatt en tøff oppvekst, noe Martin bekrefter.

–   Jeg ble avholds da jeg var 15, men da hadde jeg drukket hardt hver bidige helg hver eneste uke siden jeg var 13. Det handlet om å drikke så mye som mulig, og dagen etter
dreide praten seg alltid om hvor mye vi hadde drukket, sier han. Men så fikk jeg nok,
og fant ut at for alle pengene jeg brukte på alkohol kunne jeg få vanvittig mye skateutstyr, og da ble det sånn, sier den unge avholdsmannen som har en vilje av jern.

En bekjent av Martin som sitter med en kopp kaffe på nabobordet og «tyvlytter» mens intervjuet pågår, reiser seg plutselig og forteller undertegnede skribent at han for mange år siden jobbet for Dagbladet og skulle lage et portrettintervju av Martin under en konsert.

– Da jeg så Martin på scenen den gang, i bar overkropp full av tatoveringer, hylende og hoppende til hardrock-musikken som ljomet ut av høyttalerne, tenkte jeg at «han der kommer til å spise meg levende under intervjuet». Men mine antagelser ble gjort til skamme, for maken til mer raus og respektfull mann har jeg sjelden møtt. Siden har vi holdt kontakten, og jeg betrakter Martin som en venn i dag. Det må du få med deg i intervjuet, for han er en snill mann til tross for sitt tøffe ytre, sier han, tar Martin i hånda og hilser farvel før han forsvinner ut av kaféen.

Sluttet fred med faren

– Pappa var en «Kardemommeby-alkoholiker». Martin smiler og fortsetter – Fordi han alltid var så snill. Jeg husker at han kjøpte mitt første skatebrett, og han kjørte meg rundt over alt. Martin hilser på nok en forbipasserende og forteller samtidig at han minnes dette som det var i går.

– Vi dro på campingtur utenlands, til Danmark. De turene var galskap, men vi hadde det kjekt. Pappa var rocker, og var opptatt av at han heller ville være seg selv – og hatet, enn elsket og ikke være seg selv.

Martin sammen med faren. Foto: Privat

Faren har nylig passert 70. På bursdagen laget Martin et videoopptak med faren, og opplevde at faren for første gang i hans liv innrømmet at han er alkoholiker. Martin stopper opp og blir alvorlig et kort øyeblikk, men er like snart tilbake i fortellermodus.

– Det har vært turbulent opp gjennom årene, men vi har god tone nå. Vi har i alle fall sluttet fred, og det er godt. Jeg vil heller være venn med ham enn fiende, men når jeg besøker ham, går jeg bare inn hvis han er edru. Er han full, snur jeg og kommer tilbake en annen gang.

Savner en bestemor

Martins besteforeldre døde tidlig, og Martin har bestandig savnet en bestemor. Kan hende det er grunnen til at han alltid har følt sterkere relasjon til gamle ting enn nye.

– Jeg har alltid hatt lyst på en bestemor jeg kunne sitte og skravle med og som ville putte en hundrelapp i hånden min når jeg gikk etter besøket. Derfor vil jeg gjerne bidra til at unge skal sette mer pris på besteforeldrene sine. Første gang Martin gav ut musikken sin, valgte han derfor å gi musikken ut på kassett. At nesten alle unge hører musikk på Spotify via mobilen, og at nesten ingen unge i dag har kassettspiller, bekymret ham ikke. Han sa i stedet til fansen sin, for dem er det mange av, at nå hadde de en grunn til å besøke besteforeldrene, for de gamle har helt sikkert en kassettspiller stående, og de hører jo så dårlig at hardrock-musikken kan spilles på full guff uansett og lyttes til sammen med besteforeldrene.

– Jeg spiller sjelden Spotify selv, men på den annen side er det jo ikke så enkelt å springe rundt med vinylspiller på lommen. Martin ler av synet i sitt eget hode og legger til:

– Men det hadde jo i så fall vært likt meg, for jeg er jo ikke akkurat en typisk A4-person.

Martin begynte å mikse musikk på kassetter allerede som 4.-klassing.

– Det var faktisk pappa som viste meg hvordan jeg kunne ta opp en sang fra en kassett til en annen, og jeg fikk helt dilla. Jeg begynte å mikse mine egne kassetter, og tegnet mine egne omslag med egne titler.

Multikunstner

Det er ikke bare musikk Martin er opptatt av. Multikunstneren holder også tegnekurs for ungdom som har falt litt utenfor samfunnet. Han leder en tegnegruppe en dag i uken, ikke for å lære elevene å tegne eller male, men for å arbeide med ungdommenes selvbilde og selvtillit. – Når en av deltakerne klager «Å, jeg får det ikke til. Det er ikke fint!», arbeider jeg med å endre fokus for å få eleven til å akseptere at ingen skal dømme det de gjør. Jeg prøver å bygge opp ungenes selvtillit. Ikke perfeksjonisme. Teknikk er ikke viktig, prosessen derimot er viktig.

– Jeg liker ikke at man får forklart at man skal tegne slik og slik, sier Martin. Jeg lager derfor pensum sammen med elevene mine, og timene gjennomføres på en leken måte. Jeg har også dialog med foreldrene. På slutten av hvert semester lager gruppen «Fanzine» hvor bildene blir publisert. Martin forklarer at «Fanzine» er et spesialblad om et lite og ofte smalt kulturelt fenomen utgitt hovedsakelig av og for mennesker som deler samme interesse. Ungene er med på hele oppsett- og trykkprosessen, og han mener de lærer mye av dette. Bladene finnes i alle norske biblioteker, og det at bildene deres blir publisert er noe elevene opplever oppmuntrende.

Elsker naturen

Martin driver like gjerne undervisning ute i naturen som inne i en tegnesal. Da lager de kunst av naturmateriale.

– Vi lar kunsten vår ligge igjen, og når andre går forbi, lurer de nok på hva det er, og da har vi vekket følelser og fått folk til å tenke, smiler Martin og fortsetter med å fortelle at han også tar elevene med til lokale kunstnere for å vise at man kan leve av kunst.

– Da får de forståelse for at det er like hardt arbeid å bli kunstner som lege, men man trenger ikke nødvendigvis toppkarakterer for å lykkes.

Forbilde for barn og unge

Martin er kanskje mest kjent som skater, og til tross for at han er passert 30, skater han mer nå enn før. «Idrett Uten Alkohol» er samarbeidspartner. Han trener mye, og var tidligere instruktør på et treningsstudio, men foretrekker å trene med steiner i naturen framfor vekter inne i en sal.
– Ungene i skatemiljøene er nysgjerrige på Idrett Uten Alkohol, og jeg benytter alle anledninger til å fortelle at jeg er ambassadør for prosjektet og at jeg ikke drikker alkohol. Ungene synes tatoveringene mine er fascinerende og spør ofte hvordan jeg har råd til så mange tatoveringer; Jeg røyker ikke, drikker ikke, snuser ikke… Dermed har jeg råd, svarer jeg. Det handler om prioritering.

Filmer hver dag

Den fargerike mannen på andre siden av bordet har forsynt seg med en omelett og en kopp kaffe.

– Kaffien hos Carlos er utrolig god, skryter Martin, og sier at han skal ta en kopp til nå som moren snart kommer. Men han vil ikke avslutte intervjuet før han får sagt noen ord om vloggen sin.

– Jeg lager YouTube-filmer hver dag. Det tar tid, men jeg presser meg. Jeg forteller en historie for hver dag, og snakker om ulike ting. Raseri er dagens tema.

  • Vlogg er en form for blogg, ofte på YouTube, hvor en benytter video som media, i motsetning til ordinære blogger hvor en bruker tekst og bilder.

Motivasjonen får Martin gjennom daglig respons fra følgere og fansen. Over 1.600 abonnenter følger ham, og han har over 120.000 avspillinger.

– Jeg vet at videoene er viktige, for barn helt ned i 9-årsalderen til menn i 40-årsalderen ber meg om råd. Jeg tjener ingenting økonomisk på dette, men det gir meg en driv.
Martin får ofte spørsmål om hva han gjorde da han drev med selvskading og selv var så langt nede at han vurderte selvmord.

– Jeg svarer hver og en som kontakter meg, og velger å tro at jeg kan være til hjelp for de som ber meg om det.

Han føler det er en god sirkel å lage filmer med ulike tema; Følgerne hjelper ham gjennom å gi ham respons, og han hjelper dem når de ber om råd og trenger noen å prate med.

Martin har et avslappet forhold til alt.

– Det har vært mange tunge stunder gjennom livet, men jeg har tro på at alt ordner seg. Og så er det godt å sitte og kakle med mamma over en kopp kaffe. Ikke før har Martin nevnt moren, så står hun der, stødig med englelyst hår, akkurat som Martin beskrev henne. Martin har satt opp ny telefon for henne, og nå har han lovet å vise henne funksjonene og appene på den nye telefonen. Og mens mamma bestiller to kopper kaffe hos Carlos rydder jeg plass til en kaklestund mellom mor og sønn.

Martin og moren på favorittkaféen «Hos Carlos» i Haugesund. Foto: Marit Barene
No Comments Yet

Comments are closed