fbpx

Norske alkoholvaner – vi drikker mer

Den norske befolkning har et lavt forbruk av alkohol sammenlignet med de fleste land i Europa. Likevel har alkoholbruken i Norge økt betydelig de siste 20 årene, ikke minst blant middelaldrende og eldre. Det gjør alkohol og helse til et dagsaktuelt tema.

Tekst: Helga Bognø, prosjektleder for Eldre, alkohol og ensomhet
Foto: Magne Richardsen

Store fødselstall i etterkrigstiden sett i sammenheng med det økte konsumet gjør at ansatte i kommunale tjenester i økende grad vil møte brukere med lidelser som skyldes bruk av rusmidler. Og på grunn av fysiologiske endringer er eldre mer sårbare for påvirkningene av alkohol.

Et rusmiddel er et kjemisk stoff som påvirker sentralnervesystemet slik at personen opplever endring i psykiske og kroppslige funksjoner. Og alkohol er overlegent det mest brukte rusmiddelet i Norge og den vestlige verden. Alkoholholdige drikker deles inn i tre hovedgrupper: øl, vin og brennevin, og brukes av ca. 90 prosent av den voksne befolkning i landet.

Etter årtusenskiftet har det vært en endring i det norske drikkemønsteret; det har blitt en mer kontinental drikkekultur, samtidig som mange holder fast på «festkultur» i helgene. Både barn og voksne møter alkohol i flere sosiale situasjoner enn tidligere.

Den som ruser seg kan få akutte skader (blant annet på grunn av ulykker), og andre helsemessige konsekvenser pga. langvarig bruk av rusmidler. Ofte rammes også andre enn den som ruser seg. Begrepet «passiv røyking» har gitt forståelse for å utsette andre enn seg selv for røykerelaterte skader. Stortingsmelding nr. 30, «Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk (2011-2012)» bruker begrepet «passiv drikking». Med det menes de skader og problemer som den som drikker påfører andre enn seg selv. Vi har kunnskaper om at det blant annet for pårørende kan bety psykiske og fysiske skader, og flere andre sosiale og samfunnsmessige omkostninger. Det må i større grad settes søkelys på barn og unge som opplever negative konsekvenser av voksnes omgang med rusmidler. Foreldre og besteforeldre oppleves ofte som rollemodeller, og barn og ungdom lar seg påvirke av den «kultur» de blir utsatt for, på godt og vondt.

I forbindelse med forebygging snakkes det ofte om «tidlig innsats» og «tidlig intervensjon». Det vil si at vi kan sette inn forebyggende tiltak tidlig uavhengig av alder, men også i en tidlig fase i en problemutvikling (uavhengig av alder).

Men i mange sammenhenger overses og håndteres fortsatt rus med unnvikelse og taushet, både blant private og fagfolk. Vi kjenner til at det er mye skam og usikkerhet knyttet til rusmiddelbruk, og det derfor være vanskelig å be om hjelp. En annen årsak som kompliserer forholdet til rus er bagatellisering, det vil si at rusbruket har negative påvirkninger for både seg selv og andre. Og det er også kjent at det kan være utfordrende for hjelpeapparatet å avdekke et rusproblem.

En viktig målsetting for rusmiddelpolitikken i offentlig sektor må være å forbygge og redusere de negative konsekvensene for enkeltmennesker og omgivelsene. I dette må det også ligge en større satsing på å tilrettelegge for å tilegne seg kunnskaper, for derved å heve kompetansen hos helsepersonell.

Fortsatt er rusmiddelbruk blant den eldre befolkning viet begrenset oppmerksomhet i utøvende fagmiljøer, forskning, i pressen og norsk politikk.

Derfor må vi fortsatt øke kompetansen, formidle korrekte kunnskaper og gi helseopplysninger, både til unge og eldre, til pårørende, politikere og fagmiljøene.

No Comments Yet

Comments are closed