fbpx

IUA i NYC

View Gallery
15 Photos
IUA i NYC

Alltid minst en runde rundt reservoaret i Central Park. Her under nest siste treningsøkt før løpet.

IUA i NYC

Startnummeret er hentet, og stemningen i messehallen er elektrisk!

IUA i NYC

En blant 52 000.

IUA i NYC

Deltakernes pastaparty lørdag kveld bød faktisk på rikelig med varm og smakfull pasta til alle.

IUA i NYC

Minutter igjen til start.

IUA i NYC

Startskuddet er gått og jeg befinner meg i høyre bildekant et sted.

IUA i NYC

Den bratteste motbakken fikk vi heldigvis helt i starten.

IUA i NYC

Før en kilometer var passert, var det fri bane.

IUA i NYC

Fram til halvmaratonmerket var jeg bemerkelsesverdig lett i steget.

IUA i NYC

Det ser slakt ut, me det føltes som et fjell, og jeg nøt det ikke!

IUA i NYC

Tre timer, 29 minutter og 43 sekunder etter start var jeg utrolig sliten, utrolig fornøyd og hadde hatt mitt livs største idrettsopplevelse!

IUA i NYC

Rundt hendene hadde jeg festet armbånd med mellomtider for hhv. 3.15 og 3.30.

IUA i NYC

Etter målgang ventet forede ponchoer og rause poser med restituerende mat og drikke.

IUA i NYC

Nye, lette løpesko med god demping viste seg å være en god investering. Asfalten i New York ligger på betong, og løypa er derfor kjent for å være ekstra tung for beina.

IUA i NYC

I kø mandag morgen for å få gravert navn og sluttid inn i medaljen. Bare timer seinere sitter jeg på flyet mot Rios 35 varmegrader.


Alt er stort i USA. Maratonarrangement intet unntak, og i New York arrangeres det gjeveste og største av dem alle. I hele verden. I mitt hamskifte fra forhenværende løpehater til nyfrelst løper, bestemte jeg meg for at om jeg noen gang skulle løpe en maraton, måtte det bli i Det store eplet. Dermed startet jeg min karriere som prosjektleder i Idrett Uten Alkohol med en ferietur til New York i slutten av oktober i år.

Av Åsmund Kleivenes

Dette var slett ikke noen vill og spontan idé. Jeg meldte meg på min første loddtrekning allerede i 2014, og høsten 2016 løp jeg to halvmaratoner i New York for å prøve å kvalifisere meg direkte til påfølgende års helmaraton. I konkurranse med ca 100 000 “loddkjøpere” om 16 000 startnumre, og med en bestetid fem minutter unna kvalifiseringskravet på 1.28, valgte jeg til slutt å bite i det sure eplet og betale meg inn i det store.

Treningsåret mitt følger birkebeineråret: skirennet i mars, løpet i juni og rittet i august. Med mitt livs første maraton – og dyreste treningsmål – som motivasjon, hadde jeg ingen problemer med å gjennomføre ei løpeøkt i uka sykkelsesongen igjennom, på bekostning av min favorittaktivitet – sykling. Motivasjonen økte ved at jeg daglig satte ny personlig rekord i å holde meg frisk: Da jeg 26. august parkerte alle syklene i boden og fant fram alle løpeskoene mine, hadde jeg ikke vært forkjølet siden september i fjor!

Forberedt

I bladet Kondis fant jeg et treningsprogram laget for en maratondebutant på min alder, et program som i teorien skulle kunne hjelpe meg over målstreken på rett under 3.30. Jeg måtte imidlertid hoppe inn i programmets siste ti uker, men med grunnformen inne og de ukentlige løpeturene sommerstid og hovedvekt på grusløping, tålte jeg overgangen fra sykkel godt. Jeg merket tidlig framgang i løpeformen, og en gjentakelse av testøkta “Yassos 800-metere” indikerte at jeg kanskje kunne sikte meg inn på det hårete målet 3.15.

Frisk som en fisk; skadefri; ny pers på 10 km; perfeksjonert spilleliste; forbedret løpsteknikk: De siste tre ukene skulle jeg bare surfe inn mot startstreken på Staten Island og fly som den tidligere nevnte tarahumaraindianeren over New Yorks fem boroughs. Kunne jeg til og med klare bedre enn 3.15? Ingenting var umulig!

Eksperthjelp

Så kom høstferien med storfamilietur til Israel, forkjølte søsken og tørr airconditionluft. Surfing ble til snørr, sofa og serier. IUAs verdiambassadør og regjerende norgesmester i maraton, Marthe Katrine Myhre, kom med gode råd. Aller viktigst var å ikke begynne å trene igjen før jeg var helt frisk! Det holdt hardt, men jeg holdt meg i selene, og etter 13 treningsfrie dager kjente jeg meg klar. Innendørstrening ble regelen før avreise New York.

Jeg hadde tenkt at ankomst sambandsstatene så tidlig som mulig ville gi mer tid til akklimatisering. Jeg hadde ikke tenkt på at det også ville gi flere netter med aircondition. Selv i november kan det være varmt ved ca. 40° N, og et halvt kvartal fra Times Square er ikke nattåpent vindu noe alternativ. Heldigvis hadde jeg vært i byen flere ganger før, sett det meste av severdigheter og erfart at bysykkel er mindre slitsomt enn metro. Amerikanerne har også selvsagt verdens største utvalg av forkjølelsesmedisin, og da jeg ankom startområdet søndag morgen var lørdagens tunge bringe et glemt kapittel.

52 000 tørste, nervøse og tissetrengte løpere burde bety endeløse køer, men timene i venteområdene før start var uhyre godt organisert: Ingen køer noen steder, mat og drikke nok til alle, kjærkomne luer fra Dunkin Donuts, depoter for å donere oppvarmingstøy til byens mindre privilegerte, avslappet stemning. I 12° C hadde jeg på meg ganske så akkurat med klær, men regnet hørte gårsdagen til og Staten Island lå badet i sol. Også gledelig at sponsor Michelob ikke delte ut sitt “lettøl” med alkoholprosent på 4.2, men like fullt betenkelig at arrangør NYRR – som ellers er så opptatt av kreftsaken – slipper til en sponsor som er medansvarlig for 39 000 årlige brystkrefttilfeller i USA.

Løpet

Nasjonalsangen ble sunget og startskuddet gikk. Fortsatt ingen kø. Rett etter start ble løperne fordelt på Verrazano-Narrows Bridge’s to etasjer, og etter noen kilometer ble de ulike “bølgene” sluset inn i samme trasé. Den første kilometeren lå jeg riktignok 32 sek/km bak planlagt løpsfart, men derfra lå begrensningen bare i beina mine. Og jeg kjente virkelig ingen begrensninger! Pulsklokka advarte om at jeg holdt et mye høyere tempo enn planlagte 4.37 min/km, og jeg måtte faktisk jobbe med å senke farten nok. Slikt er ikke lett når du blir båret fram av ei god spilleliste og 2,5 millioner tilskuere, og passeres av folk i alle slags fasonger og med alle slags teknikker, så fem kilometer ut i løpet lå jeg an til en sluttid på 3.09. Noe av det dummeste jeg leser og hører i forkant av et birkebeinerløp, er “nyt turen over fjellet”. Tull! Det er ingen som “nyter turen over fjellet” og samtidig gir alt en har. Da kunne man heller ha tatt med termos og niste og lunta gjennom løypa helt gratis helga før.

Nå nøt jeg turen gjennom Brooklyn! Det vises på bildene: Lett i steget, bred i smilet, raus med high fives til ungene langs løypa. Tempoet stabiliserte seg, og halvveis i løpet lå jeg an til det hårete målet – 3.15. Men over Long Island kjente jeg at beina begynte å bli tunge. Begrensningen. Ved 25 og 30k lå jeg an til 3.20, og trodde jeg skulle klare å holde meg der, men visste samtidig at det er på 30 “alle får det”. Og jeg fikk det. Opp Manhattan tok jeg av hodetelefonene for å suge til meg det konstante jubelbrølet, men musikken trengtes for å holde beina i gang. På vei ned igjen mot Central Park klarte jeg likevel ikke å holde takten til musikken. Jeg la lyden i lomma og lot publikum bære meg i mål.

Å løpe gjennom parken var som om jeg skulle ha ledet femmila i Holmenkollen. Jeg følte meg som en konge! En konge som nesten ikke klarte å løfte beina. Så kom krampa. En kilometer gjensto, og jeg hadde for lenge siden flyttet antatt sluttid til 3.25. Idet jeg stoppet for å strekke den bort, innså jeg at det sto om sekunder for å klare mitt opprinnelige mål – 3.30. Det så neppe ut som noen spurt, men jeg ga virkelig alt jeg hadde. Og i smerten nøt jeg hvert eneste sekund: Jeg hadde klart det!

Bilder: Åsmund Kleivenes og NYRR

Mellomtidene mine finner du her.

Og maken til spilleliste skal du lete lenge etter!