fbpx

Ingen kan kjefte en ungdom til fornuft

Politiets forebyggende innsats har endret status fra å være «vaffelpoliti» til en viktig avdeling med anerkjennelse fra myndigheter og internt i etaten


Sven Arne Hatlevik ved Nordhordland lensmannskontor har vært i politiets tjeneste i 38 år. Etter bare seks år i tjeneste, begynte han å arbeide forebyggende. 
– De første årene ble vi som arbeidet forebyggende kalt «vaffelpoliti» eller «bamsepoliti», og det hadde, og har fremdeles ikke så høy prestisje som narkotika, drap og sedelighet. Personlig mener jeg forebygging har hatt altfor lite status i politiet, men de senere årene har forebygging heldigvis begynt å få den troverdigheten og respekten den fortjener.

Politikontakten fra Nordhordland brenner i begge ender, og har alltid ment at forebygging er et svært viktig arbeid. Helt fra han begynte med forebyggende arbeid ved Stavanger politikammer i 1988, har denne arbeidsformen engasjert Hatlevik.
– Kriminalitet, rus, trafikk, alt handler om å møte mennesker før de tar de katastrofale valgene i livet. Spesielt unge trenger noen som kan korrigere kursen for seg. Mamma og pappa skal lære barna det å ta gode valg, men det er nok av dem som har en mor eller far som er et dårlig forbilde, og da er det andre ting som bestemmer: valg av venner og miljø. 

Hatlevik snakker på innpust og utpust. Som fagleder for rusforebyggende avdeling ved Alver kommunes eneste lensmannskontor, har han mange meninger. 
– Jeg har svidd av mye energi gjennom mitt virke som politi. Det har vært arbeid dag, kveld, natt, helg, 17. mai, julaften og så videre, ofte med lite søvn. Men jeg klager ikke: jobben har vært spennende. 

Den høye mannen i stolen ved siden av meg blir tankefull. Jeg gir ham tid til å tenke, og det går ikke lenge før han deler av sin egen barndom.
– Jeg ruset meg ikke som ung, men jeg vokste opp i et krevende hjem. Jeg har kjent på kroppen hvordan det er å være redd, og den erfaringen gjør at ungdom ofte har vist tillit til meg og opplever meg som troverdig. 


Det er tydelig at jobben tar mye av hans tid og at han bryr seg. Hånden legger seg over hjertet flere ganger under intervjuet, spesielt når han snakker om de mest sårbare. 
– Jeg tror det eneste som hjelper i møte med andre mennesker, er å prøve å formidle noen trygge tanker. Det nytter ikke å kjefte en ungdom til fornuft. Jeg er så naiv at jeg er sikker på at jeg korrigerer kursen for halvparten av de ungdommene jeg har inne til samtale. Jeg har kanskje kontakt med hundre ungdommer i løpet av et år, ungdom som har begått kriminelle handlinger, ruser seg , har det vondt, flipper ut. Hvis femti av dem gjør nye valg og forstår at det er de som eier sitt eget liv, ikke kameratene, ikke foreldre, da har jeg reddet de femti. Jeg opplever at jeg lykkes, og jeg tror det har å gjøre med mitt engasjement.

Hvis en skal omsette kostnaden på en ungdom som er kriminell fra vedkommende er 15 til 25 år, koster en ungdom samfunnet 3 millioner kroner i året. Dette er kostnader til opphold på institusjon, avrusning, fengsel, sykehusopphold, behandlinger og så videre. 
– Om jeg så bare klarer å snu ti prosent av de ungdommene som er inne til samtaler og oppfølgning på vår rusforebyggende avdeling hvert år, så forstår alle at det er mye penger spart. Forebygging er viktig og kostnadsbesparende, men for meg er det ikke økonomien som er viktig, men mennesket. Jeg vil ikke se at ungdommer og familier går til grunne. Derfor er jeg stolt over at forebygging nå er blitt prioritet nummer én fra myndighetene. Vi har fått løftet forebygging fra å være bamsepoliti til anerkjennelse. Myndighetene har omsider innsett at forebyggende arbeid er viktig. 

Politioverbetjenten drar seg litt i jakken og beklager at han ikke har på seg uniform for anledningen. Kontoret hans hvor uniformen henger, brukes til avhør denne dagen. Vi har tatt turen innom et nabokontor i anledning intervjuet. Hatlevik beklager seg over dårlige kontormøbler og utrykningskjøretøy som er i dårlig forfatning. Hatlevik er ikke alene om å klage. Politifolk over hele landet uttrykte frustrasjon over arbeidssituasjonen sin etter at nærpolitireformen trådte i kraft i 2016. Også Hatlevik stiller seg bak frustrasjonen, selv fire år etter starten på reformen.
– I forbindelse med nærpolitireformen fjernet vi oss fra publikum: Vi ble fjernpoliti. For vår region førte det til nedlegging av fire kontorer. Men noe positivt kom det også ut av omstruktureringen. Det ble opprettet en politikontaktstilling som er en forebyggende funksjon med kontakt og samarbeid med kommunen. Jeg har hatt denne rollen for seks kommuner de siste årene.  

Foto: Linda Hagewick

De siste månedene har vi hatt koronapandemien hengende over oss. Hatlevik legger vekt på at det har vært viktig at politiet er synlig i disse tider. Mange mennesker er ensomme og redde. Korona er hovedsak i hver eneste nyhetssending, og i tillegg er det mye skremselsinformasjon ute på nettet.
– Hvis man i tillegg har en belastning i hjemmet, for eksempel at en sønn eller datter ruser seg, så blir bekymringen og redselen enda større. Det samme gjelder dersom de voksne ruser seg eller oppfører seg utrivelig hjemme når kontorer, barnehager og skoler er stengt. De voksne kan reise hjemmefra hvis det blir problematisk, men en unge kan ikke det. Barn har ikke annet valg enn å bli der. Da kan det bli en dobbeltbelastning. Redselen som kommer fra media om sykdommen som har inntatt kongeriket og hele verden skremmer og gjør at de små kan oppleve tristhet og ulykkelighet, være redde, ha angst, i tillegg til en trøblete voksen hjemme døgnet rundt. 

Politioverbetjenten forteller at det har vært viktig for lensmannskontorets forebyggingsavdeling å ta kontakt med familier med personer som tidligere har vært etterforsket for familievold, sedelighet, misbruk av barn o.l. for å høre hvordan det går. Han forklarer at de må gå forsiktig fram. Stigmatisering er skummelt, og det er ømtålige saker. Samtidig mener Hatlevik at det viktigste politiet gjør, er å trygge mennesker. Bare en telefon kan gjøre underverker. 
– De fleste har takket for at politiet viser bekymring og tar en telefon. Selv om vi er ferdig med saken og vedkommende er dømt, så vet vi at noen ganger kommer den parten som har utøvd vold tilbake til familien etter et fengselsopphold. Spesielt i slike tilfeller er det viktig at vi ringer til hjemmet og tar en prat, eller at vi reiser hjem til dem og foretar en velferdssjekk. Politiet kan ikke trylle, men vi følger opp og bryr oss så langt vi kan.

Politiet har utøvende makt, men politiet driver også tett oppfølging mot mennesker. 
– Enkelte familier følger vi opp over flere år. Vi driver en human organisasjon som har som prioritet å trygge mennesker.

Fra medio mars til medio april under koronatiden, viser tall fra politiets egen hjemmeside at anmeldte straffesaker som omhandler seksuallovbrudd går prosentvis mest tilbake. Her er tilbakegangen på 44,2 prosent. Deretter følger voldssaker (33,8 prosent), narkotikasaker (32,8 prosent) og vinning (32,1 prosent). Mens tallene viser at antall anmeldelser som gjelder seksuallovbrudd og vold går tilbake, vurderer politiet – til tross for hva statistikken viser – at det sannsynligvis er en økning i det reelle antall saker som omhandler vold i nære relasjoner, herunder vold og overgrep mot barn – både i hjemmet og på nett. Nå som barnehager, skoler og fritidstilbud har vært stengt, har det også vært et fravær av voksne utenfor familien som barn har kunnet henvende seg til – eller voksne som på eget initiativ har meldt fra til politiet om barn som kan være utsatt. Politiet er bekymret for mørketall og sakene man ikke får kjennskap til.
– Vi hører i nyhetene at alkoholforbruket har økt, derfor tror også jeg det er mørketall her. Det kan hende at barn eller ektefeller ikke våger å rapportere hvis overgriper eller voldsutøver er i hjemmet med familien hele døgnet. Kan hende det er grunnen til at færre saker rapporteres i disse koronatider, for selve sykdommen skulle ikke være grunn til mindre kriminelle handlinger. 

Hatlevik lener seg tilbake i stolen og forteller at han skal legge fra seg politiuniformen for godt til nyttår.
– Det kommer til å bli rart å legge politijobben bak meg etter å ha jobbet skift i over 30 år. Selv om jeg også har vært «i krigen» som politimann, har forebygging vært det viktigste for meg. Jeg kommer ikke til å slutte å jobbe selv om jeg pensjonerer meg som politi. Muligens vil jeg engasjere meg i arbeid med rus og psykiatri, så jeg regner med å jobbe i flere år framover, for jeg brenner ennå i begge ender. 

Comments are closed