For noen har ensomhet lenge vært en dominerende dimensjon i livet, også før koronapandemien med tilhørende tiltak. Generelt er ensomhet økende i den vestlige verden. Ensomhetspandemien gjør folk mer utsatt både for psykiske lidelser og rusbrukslidelser. Hva kan vi gjøre mot ensomhetsbølgen, og hvordan skal vi takle isolasjon bedre når vi først befinner oss i den?
Hvorfor blir folk stadig mer ensomme?
Det er et komplisert spørsmål, som fortjener mer oppmerksomhet enn jeg kan gi det her. Men her kommer noen biter i puslespillet. Over tid har vi byttet ut folk med rom – vi har stadig større hus med stadig færre mennesker inni. Plassen tas over av ting, og ikke minst – av skjermer. Hver vår skjerm, faktisk. Før samlet vi vennegjengen rundt en film, eller familien så TV sammen. Nå har vi blikket i hver vår skjerm.
Såkalte sosiale medier, for eksempel, gir ikke samme psykologiske virkning som det å være sosial fysisk. Vi kan oppnå en liten følelse av lykke når mange nok trykker «like» på bildene vi legger ut, men dette er samme effekt som når vi vinner et spill, eller når vi får en god karakter på en prøve. Det er ikke samhørighet – det er prestasjon. Dette er ikke synonymer. Men vi kjenner følelsen av dopamin – av belønningshormon. Dette kan faktisk inngi psykologisk avhengighet, og i motsetning til mennesker, er skjermen alltid der – enten den viser oss naboens nye hytte på Facebook, en spennende serie på TV, eller siste pressekonferanse fra regjeringen. Mens mennesker i jeger-sanker-samfunnet var nødt til å underholde seg selv og andre i fysisk nærhet, bytter vi jevnlig hverandre ut med masseprodusert underholdning. Dette gjør oss utilgjengelige for hverandre, noe som produserer en dominoeffekt. Jeg ser at du velger skjermen, så da går jeg til min egen skjerm siden du ikke er tilgjengelig. Der kan jeg se hva naboen har lagt ut på sin Facebook-side.
Vi forholder oss alle til skjerm, og for mange har bruken elementer av avhengighet. Og som for rusavhengighet, er noe av problemet at avhengigheten tar plassen til det andre viktige i livet. Det tar plassen fra hverandre. Skjermen blir viktigere enn mennesket i samme rom. Vil du lese mer om dette, kan du sjekke ut Bjørn Gabrielsens bok, “Skjermslaver”, som kom ut i 2020.
Vi flytter fra hverandre
I det moderne samfunn forventes det også at vi flytter oftere, at vi er klare til å flytte for nytt studium, ny jobb – eller bare for å søke lykken. Å stå hardnakket på å ville holde på nettverk fra oppveksten, er en luksus vi ikke unner hverandre. Dette skaper bruddprosesser, og aksepten for disse gjør igjen at menneskelige relasjoner blir trivialisert. Relasjoner er ikke viktige nok. Vi forventes, og forventer av andre, at studier og karriere vektes over vennskap, og kanskje til og med familie. Men uansett hva vi velger, må vi ta et valg. Denne typen valg måtte få ta i tidligere tider; man måtte ikke forsake nettverk for arbeid og flytting – det kom hånd i hånd. Man ble der man vokste opp, og der fikk man også jobb. Den moderne utviklingen forstås gjerne som frihet, men er det det? Hvis dette er frihet, så kommer det i alle fall til en pris. Prisen er nedvurdering av relasjoner – av hverandre.
Ensomhet gjør oss mistroiske
Ensomhet som først er etablert leder igjen gjerne til mer ensomhet. Ensomhet gjør oss mer engstelige, mer sårbare for negative følelser, og ikke minst mer mistroiske, som så igjen gjør at vi dytter andre vekk. Vi mister gjerne troen på at andre mennesker vil oss vel, og da vil vi ha vanskeligere med selv å være ærlige og åpne. Dette gjør at vi skjuler våre svakheter, og ironisk nok er det det å være åpen om svakheter som binder tettest bånd mellom mennesker. Det å vise seg som den en er, er vilkåret for ekte tilknytning. Dette blir vanskeligere og vanskeligere når man allerede har falt utenfor, og når man observerer idealer man ikke kan leve opp til – på skjerm. Falske jeg kan ikke knytte bånd; kun ekte, hele mennesker med både svakheter og styrker kan det.
Ensomhet øker risikoen for rus
Denne utviklingen er uten tvil veldig farlig. Unge i Vesten rapporterer stadig færre nære venner, og konsekvensene blir fort rus og psykiske lidelser. Dette er det en viktig årsak til: Tilknytning og tilhørighet er viktigste bolverk mot rus, men også det å føle på mening i livet. Mening i livet oppstår når vi har en følelse av sammenheng i eget liv, tilknytning, visjon og ikke minst føler at våre handlinger har konsekvenser. En handling gjort i vakuum fremstår meningsløs.
Når handlinger har konsekvenser betyr de noe
Når vi er helt alene over tid kan det være vanskelig å føle at våre handlinger har konsekvenser og betyr noe. Men det finnes (potensielt uheldige) unntak: Dataspill er en måte å få konsekvensfølelse på, til tross for isolasjon. Gjør du de rette tingene, kommer du videre i spillet. Gjør du feil, taper du. Men også risikoen for rus øker i ensomhet: rusmidler får gjerne virkeligheten til å fremstå meningsfull når den i virkeligheten ikke er det. For eksempel har alkohol en slik virkning, og det samme har også en lang rekke illegale rusmidler. I tillegg til at ensomhet er vondt i seg selv og at det gjerne sies å være farligere enn røyking, er det altså en sentral risikofaktor for psykisk lidelse og rusproblematikk.
Ensomhetstrenden må snu.
Men er isolasjon bare negativt?
Tid for oss selv kan gi oss tid til å reflektere over retning i livet, og komme tilbake til oss selv – gi oss perspektiv, og ikke bli så revet med av omgivelsene. Man kan ha flotte opplevelser også alene. Det er nok først og fremst ensomhetstilstanden som er negativt: Det å ønske seg fellesskapsfølelse, men ikke være i stand til å oppnå det. På noen samlinger i prosjektet Meningsmeny tar vi blant annet opp temaet “Mening alene og i fellesskap”, og da er ingen svar rette eller gale. Det trenger ikke være noe feil i å være alene.
Hva kan vi gjøre når vi først er ensomme?
For å komme ut av ensomhet sammen med andre mennesker er det veldig viktig at vi klarer å bryte gjennom vår egen fasade og ikke kun dyrke det vellykkede. For ensomhet kan også finnes i sosiale situasjoner, spesielt de overfladiske. Men hva om det faktisk ikke er noen der, og vi er ensomme helt alene?
Si at vi har havnet i korona-isolat, for eksempel, eller er nødt til å isolere oss fullstendig på grunn av at vi er i risikogruppe for alvorlig forløp med covid-19-sykdom, eller at alle vi kjenner er det, så vi ikke kan besøke dem. Da gjelder det å gjøre det beste ut av situasjonen.
Noe større enn oss selv
Da gjelder det å holde helsa oppe på annet vis, holde oss fysisk aktive, sørge for at vi tar vare på oss selv, og viser oss selv omsorg gjennom å gjøre hyggelige ting. Vi kan også føle tilknytning til noe større enn oss selv. Det kan være Gud, det kan være naturen, eller planeten vi bor på. Kanskje kan vi hjelpe planeten gjennom å plukke søppel i fjæra eller gi penger til en miljøorganisasjon?
Gi noe tilbake til verden
I sin bok «The Psychology of Meaning in Life» påpeker religionspsykolog Tatjana Schnell at den viktigste kilden til mening for mennesker flest, er det å gi noe tilbake til verden, å bidra til å gjøre verden til et bedre sted. En del arbeid for verden kan vi også gjøre alene. Bittert kanskje, at ingen ser det, men noen handlinger kan få direkte effekt, som å mate fuglene for eksempel. Å ha ansvar for planter kan også gi en effekt. Hvis vi vanner riktig, vokser planten og trives. Hvis vi gjør det helt feil, visner den. Et slags fellesskap kan også finnes i naturen, hvor vi er omgitt av vekster, fugler og dyr – av liv og bevissthet.
Kanskje kan vi selv tenke oss til ting vi kan gjøre der våre handlinger kan få effekt, kan få konsekvenser, helst positive. Dette vil gi oss en følelse av mening selv om vi er alene. Tenk over det: Hvilke meningsfulle handlinger kan du gjøre akkurat nå?
En annen kilde til mening er å lære. Kanskje kan tiden alene bli en kilde til vekst? Kanskje vi kan forberede oss til tiden etterpå gjennom å forbedre oss selv på et liv utenfor ensomheten? Gjennom å tenke på hva godt vi kan gjøre for verden senere – kanskje på hvordan vi kan bringe menneskene tilbake til hverandre.