Hilde er «barn av»

Foto: Fra Hildes egen blogg¸ http://www.bedremeg.no/
Foto: Fra Hildes egen blogg¸ http://www.bedremeg.no/

I tenårene fikk Hilde et ansvar som ingen barn bør ha. Hun ryddet huset, laget mat, tok seg av moren og snakket aldri med noen om problemene og ansvaret.

Bloggeren Hilde Madsen fra Mosjøen er «barn av». Da Hilde var femten år flyttet hun til sin mor for å begynne på videregående skole, men fikk fort mer ansvar enn hun noensinne hadde tenkt seg.

– Det jeg oppdaget, var at mamma drakk jevnlig, noe som gikk utover meg fra førte stund.

På videregående skole har elevene «ansvar for egen læring». Dette begrepet innebærer at hver elev har eget ansvar å stille på skolen, være forberedt til undervisning, levere innleveringer til rett tid og stille på prøver for å få godkjent skoleår og artium. At fraværet ble større og større var det ingen ved skolen som stilte spørsmål ved. Hilde fikk fort ord på seg som «hun som aldri kom til timen». Kommentarer kom også fra enkelte lærere, og selv om de var ment å være morsomme, forteller Hilde at de føltes spydige.

Alltid klar for ny kamp

– Jeg var redd for å la mamma være alene. Og jeg måtte holde orden hjemme. Leiligheten vår var alltid rotete, og en dag jeg var hjemme fra skolen, ryddet jeg i en bunke papirer. Det var da jeg fant det – selvmordsbrevet. Senere fant jeg ofte slike brev. Mamma skrev dem når hun var deprimert, noe hun ofte var. Jeg ble redd, men sa aldri noe til mamma. Jeg sa aldri noe til lærerne på skolen heller.

Hilde blir tankefull.

– Mamma og jeg snakket aldri om mammas alkoholproblem når hun hadde tørre perioder. Hvis jeg tok opp temaet, begynte hun fort å drikke igjen. Hun hadde jevnlig perioder der hun ikke drakk, men da var jeg enda mer borte fra skolen, for jeg ventet bare på neste kule, var på vakt, var alltid klar for ny kamp.

Et «ikke-tema»

Hilde syntes det var vanskelig å snakke om morens alkoholproblem og hjemmesituasjonen med andre. Hilde følte at andre ikke skjønte problemet, og de få gangene hun tok det opp med slekt på morens side, fikk hun ikke forståelse.

– Mamma kunne kaste meg på dør, ut av leiligheten, uten nøkler, uten penger og uten kontantkort til mobilen. Da gikk jeg til venner. De visste hvorfor jeg kom for å overnatte, men vi snakket aldri om det. Det var rett og slett et ikke-tema, så jeg åpnet meg ikke for venner, men holdt problemet for meg selv.

Mange nedturer
Hilde forteller om skyldfølelsen. De tusen spørsmålene som dukket opp når moren drakk på det verste. – Var jeg nok til stede for henne? Kunne jeg gjort noe annerledes? – Kunne jeg vært snillere? – Var det min skyld at hun drakk?

Hilde fullførte ikke videregående skole, og kom etter hvert i et forhold. Da hun og var høygravid med nummer to i tillegg til å ha en datter på seks år, gav jordmor henne råd om å begynne i et pårørende-tilbud i regi av Blå Kors, et psykisk helsetilbud for gravide.  Hun skjønte meg, hun så at jeg slet.

– Da jeg fødte sønnen min, falt jeg plutselig sammen. Det var da jeg skjønte at noe var alvorlig galt, og for første gang innrømmet jeg at jeg trengte hjelp. Jeg fikk raskt diagnosen deprimert og begynte i gruppeterapi. Her opplevde jeg for første gang at jeg ikke var alene. Dette var en utrolig opplevelse. Vi delte historier med hverandre, og jeg opplevde å kjenne meg igjen i andres historier og at de forstod meg. Jeg likte å være i gruppe med likesinnede, og begynte å reflektere over hvorfor jeg var blitt den jeg var blitt. Dette lærte jeg i Blå Kors-tilbudet Kompasset.

En lang veg

I fjor flyttet Hilde fra Trondheim til Oslo. Hun måtte dermed bytte behandlingssted, og grudde seg veldig. – Men det gikk fint, sier Hilde lettet og forteller videre at hun etter hvert begynte med individterapi også.

– Der fikk jeg jobbe mer med meg selv. Det var utrolig godt og befriende. Jeg lærte mye om meg selv og hvorfor jeg er den jeg er. Nå føler jeg meg ferdig med det som var, og jeg arbeider med meg og følelsene mine. Men det var en lang vei å komme dit jeg er i dag.

Hilde har alltid slitt med følelsen av aldri å klare å fullføre noe. Hun har hatt flere jobber gjennom årene, men har aldri klart aldri å holde på dem. En dag hun så seg i speilet fikk hun en plutselig følelse av å være nederst på rangstien; Ulykkelig, mor til to, uten vitnemål, uten utdanning, uten jobb, uten leilighet. Da dukket mange spørsmål opp.

– Mine tanker og følelser betydde ingenting. Når ble jeg «barn av»? Tenåringstida mi, fra barn til voksen, den mistet jeg. Jeg ville jo være snill, ville bare passe på mamma. Selv om jeg ble kastet på gata, visste jeg at det ikke var mamma som kastet meg ut, men alkoholen. Men nå føltes det plutselig som om hele livet mitt var kastet på dør.

Viktig åpenhet

Hilde og jeg sitter på en kafé i Oslo sentrum. Det er kafégjester rundt oss på alle sider, men Hilde kvir seg likevel ikke til å snakke høyt om sin vanskelige oppvekst. Under Arendalsuka i august fortalte hun historien sin til et stort publikum som møtte fram for å høre hennes historier og flere andre historier fortalt av «barn av» – historier som gjorde at selv stortingspolitikere satt med tårevåte øyne og lyttet.

– Det er ingen hemmelighet lenger. Jeg vil fortelle historien min til verden for å hjelpe andre i samme situasjon. Ingen fortjener å miste barndommen sin for å ta vare på en voksen mor eller far med en sykdom eller et rusproblem.

I dag er Hilde 33 år, bosatt på Skedsmokorset med samboer og to skjønne barn. For tre år siden begynte hun å trene jevnlig, og elsket det. Opplevelsen av at hun mestret trening gav selvtillit og håp, og Hilde begynte å drømme om å kunne leve av det. Hun ble bestemt på at hun ville satse på trenerkarriere og at denne gang skulle hun klare det. Med hjelp fra et bloggerteam, klarte Hilde å fullføre utdanning som privat trener.

– Utdanningen tok et halvt år. Da jeg flyttet fra sønnen min i Trondheim for å studere på Østlandet, føltes det som om hjertet brast. Utdanningen var heller ingen dans på roser. Det var mye teori og mye praksis. Og på toppen av det hele kom jeg opp i barnefordelingssak midt i eksamen, og nok en gang fullførte jeg ikke.

hilde-m-ii

Mot nye mål

Tall viser at 90 prosent av de som utsetter eksamen ikke tar den senere. Hilde bestemte seg for ikke å være blant de 90 prosentene. Og i sommer tok Hilde endelig eksamen – og besto.

– Det å bestå går det knapt an å sette ord på, følelsen er vanskelig å beskrive. GLEDE! Nå jobber jeg mot et nytt mål; å kunne drive mitt eget treningssenter, ikke noe stort, men mitt senter med mitt personlige preg. Men først skal jeg bygge opp trenerkompetanse, og det gjør jeg gjennom jobben jeg har fått på Avancia treningsstudio på Skedsmokorset. Endelig går lykken min vei.

Tekst: Marit Barene

No Comments Yet

Comments are closed