fbpx

Fylla har ikke skylda

At Trine Skei Grande insisterte på at alkohol skulle være et ikke-tema når vi snakka om den anmeldte voldtekta på Rogaland Venstres årsmøte, er en bra ting. 

Naturlig nok vil avholdsbevegelsen rette søkelys mot vår alkoholbruk og -kultur når vi hører om overgrep begått i alkoholrus. Men fylla har ikke alltid skylda; noen ting stikker langt dypere enn alkoholpåført nedsatt evne til å vurdere situasjoner og konsekvenser.

Mange overgrep hadde nok vært avverga, hadde de involverte vært edru og nykter.  Alkohol påvirker hvordan vi klarer å lese situasjoner, og hvordan vi reagerer på dem. Vi vurderer ikke konsekvensene av våre handlinger på samme måte som vi gjør når vi er edru, og «hvorfor ikke?» blir mye oftere godtatt som god nok grunn til å gjøre det vi vil. Rus er nemlig forbundet med løssluppenhet og grenseoverskridelse. Det er forventa at folk tør mer og gjør uventa ting – gjerne litt «på kanten» – når de har inntatt alkohol. Rus er en tilstand for å utfordre grenser, og teste både egne og omgivelsenes reaksjoner på grenseforskyving eller -overskridelse. Blir det dårlig mottatt, har en alltids «unnskyldninga» at en var full. Og blir det godt mottatt, er det jo bra at du (endelig) turte. Stort sett får ikke disse grenseoverskridelsene i fylla store konsekvenser. Og de aller fleste er og oppfører seg temmelig like i edru og påvirka tilstand, med gradsforskjeller i lydnivå, sosiale antenner og evne til finmotorikk.

Vi har forventninger til hva som skjer når vi drikker, i likhet med at vi har forventninger til sosiale situasjoner der det drikkes. I Norge foregår sjekking nesten utelukkende i situasjoner der de fleste også forventer alkohol: på byen og på fest. Det er svært sjelden at noen «prøver seg» på matbutikken eller på bussen på vei hjem fra jobb. I slike situasjoner har vi ingen forventninger om at vi kommer til å ta med oss noen hjem for å ha sex. På nachspiel er forventningene/forhåpningene til sex skrudd adskillige hakk høyere. Og i Norge drikker vi nesten alltid alkohol på nachspiel. Er det da alkoholbruken eller seksualkulturen vår som har skylda for de mange seksuelle overgrepa som begås her?

Forventninger til sosiale situasjoner varierer, naturligvis, i likhet med andre kulturforskjeller. Sjekkekulturen i Sør-Europa står i ganske sterk kontrast til den norske: Har du tenkt til å prøve deg på noen, så holder du deg edru, ellers driter du deg ut. Det betyr ikke nødvendigvis at folk oppfører seg bedre der. Vi trenger ikke reise lengre enn til Frankrike før vi opplever at terskelen for seksuell trakassering på offentlige steder – på dagtid – er mye lavere enn den er her. I kjølvannet av at Strauss-Kahn (fransk politiker og daværende leder for Det internasjonale pengefondet) blei arrestert for voldtekt i fjor, har det kommet fram at franske damer begynner å bli mektig lei av å bli behandla som seksuelle objekter, som noe som skal være seksuelt tilgjengelig for menn til en hver tid. Og Frankrike er på ingen måte enestående. I filmen Kairo 678  (som kan ses på kino fra 8. mars – den internasjonale kvinnedagen) blir vi kjent med kvinner i Egypt som ikke lenger kan leve med å daglig bli utsatt for seksuelle overgrep på bussen – av helt edru menn.

Alkohol påvirker hvordan vi oppfører oss, men kultur er en mye sterkere rettningslinje. I Norge blir seksuelle overgrep slått hardere ned på om de begås på jobb enn om de begås på fest. Dette er – i utgangspunktet – ikke fordi overgrep oppleves mindre fælt på fest enn på jobb, men fordi vi har ulike forventninger til folks oppførsel i disse situasjonene.

De aller fleste voldtekter i Norge er ikke «overfallsvoldtekter», men begås av noen som offeret kjenner. Noen av disse voldtektene passer til vårt tradisjonelle bilde av voldtekt, f.eks. som avslutning på en runde juling i hjemmet. Andre, som de såkalte «nachspiel-voldtektene», har vi mye vanskeligere for å forholde oss til. For hva trodde hun, da hun blei med dem hjem? Vi har så sterke forventninger om at det kommer til å bli sex i disse settingene, at et overgrep virker merkelig.

Vi har en seksualkultur som balanserer mellom tabu og voldsom eksponering. Få snakker åpent og ærlig om seksualitet og sitt eget sexliv, samtidig som vi bombarderes med tips og triks for hvordan bli mer sexy og bedre i senga. Grenser er til for å utforskes, og mange tror at «alle andre» har et mye mer aktivt og utprøvende sexliv en de sjøl har. Blant unge mennesker (og la oss være ærlige: det er de som orker å dra på nachpiel når utestedene stenger) er idéen om at de kule er erfarne og med på det meste, utbredt. 14-åringer er i tvil om det er lov til å si stopp når en først har begynt å kysse, og i alle fall hvis en har begynt å kle av seg.  Myten om at menn ikke kan stoppe når de først har blitt tent lever ennå, både blant gutter og jenter. Det samme gjør idéen om at gutter skal være den aktive pådriveren i seksuelle situasjoner. Når du kombinerer dette med vanlige språklige bilder som at ei fin jente er ei «tagbar» jente, så har du langt på vei lagt opp til seksuelle overgrep. Og når en statsadvokat kaller voldtekt å «ta seg til rette», og politiet snakker om «kvinner som legger opp til det» , blir det tydelig at dette problemet er godt forankra i kulturen vår.

Alkohol bedøver oss, og gjør oss mindre mottakelige for signaler fra omverdenen. Dette er en medvirkende årsak til at mange overgrep skjer. Men seksuelle overgrep er et alvorlig og omfattende samfunnsproblem som stikker mye dypere enn den enkeltes nedsatte impulskontroll. Det er et symptom på et kulturelt problem, og må behandles deretter. Derfor er det viktig og riktig når politikere endelig insisterer på å behandle en voldtektssak som nettopp dét, og ikke som en sak om asylpolitikk eller (jenters) drikkekultur.

 

Leave a Reply