fbpx

«Det begynner å gjøre vondt. Rett bak navlen gjør det vondest.»

3 millioner nordmenn så i fjor filmen om Malin som telte hvor mange glass faren drakk på julaften. Les den sterke historien bak filmen.

Tekst og foto:  

Elise Nyborg Eriksen, generalsekretær i AV-OG-TIL

DNT Edru Livsstil står sammen med alkovettorganisasjonen AV-OG-TIL og 18 andre organisasjoner bak kampanjen «Hvor mange glass tåler barnet ditt?».

– Sammen med viktige kampanjepartnere bidrar oppmerksomheten før jul hvert år til å endre holdninger om alkohol og barn. Vi får inn mange ulike historier fra voksne som har ubehagelige juleminner fra i sin barndom, sier Elise Nyborg Eriksen, fungerende generalsekretær i AV-OG-TIL.

Julen 2016 gikk filmen om «Malin» viralt i sosiale medier. Også i år vil kampanjen rette oppmerksomhet mot de mange barn som dessverre teller alkoholenheter på julaften. Historien var skrevet inn av en 30 år gammel kvinne som vokste opp i Sverige, men handler om da «Malin» var 10 år:

En julefortelling

Det er julaftens morgen. Verdens beste dag! Jeg elsker å stå opp kjempetidlig å tenne juletreet, se på lysene og dra in lukten av skog.  Etterhvert våkner huset. Vi spiller julemusikk. Mamma og pappa lager mat på kjøkkenet. Pappa tar en øl i kjøleskapet og går ut i garasjen for å røyke. En. Jeg teller, noterer meg at han har begynt å drikke.

«Snart er det Donald på TV, vennen» sier pappa og smiler til meg. «Kan ikke du ta frem gløggen?» Hans andre glass er allerede planlagt, før det første er drukket opp. Jeg smiler og løper ut i stuen, til kisten med flasker. Vi koser oss med Ferdinand, det er pappas favoritt. Jeg teller to og så tre. Gløgg går jo så raskt å drikke.

Så kommer mormor og morfar. Pappa serverer en velkomstdrink, en aperitiff kaller han det. Fire. Det blir tomt i hans glass først, så han serverer seg selv en til. Fem. Fem glass går bra, om han bare venter litt nå. Ikke drikker for raskt, da går det kanskje bra. Jeg følger med, men det begynner å gjøre vondt, rett bak navlen gjør det vondest.

«Da spiser vi» sier mamma som er ferdig på kjøkkenet. Mormor og morfar deler en øl, pappa tar en egen. Seks. Så akevitt i glasset. «Og så skåler vi, for en fantastisk julemiddag». Han kysser han mamma på kinnet. Syv. Pappa kommer på at han også kjøpt inn en Dansk akevitt fra der morfar kommer fra. De ser på etiketten sammen. «Okei, en liten en da» sier morfar. Pappa heller opp i glassene. Åtte.

Samtalen blir stadig høyere rundt bordet. Mer mat kommer på bordet, og vin. Ni. Ti. Pappa er ikke min morsomme pappa lenger. Han har fått en annen farge på kinnene nå, han lener seg litt for nærme, legger armen om meg. ”Gleder du deg til å åpne gavene etterpå?” spør han. Jeg sier at jeg gjør det, men egentlig så gleder jeg meg bare til at kvelden skal være over. Klokken er bare sju på kvelden. Jeg håper at jeg skal få en bok i julegave. Da kan jeg si at jeg vil lese på rommet mitt, sånn jeg pleier.

Bordet ryddes og pappa heller opp en Whisky i et glass og setter seg i stuen. Elleve. Så blir han sittende helt stille i en av lenestolene og se inn i juletreet uten å se til sidene, uten å snakke med noen. Jeg føler hvordan gråten kommer høyre opp i halsen. Mamma lurer på om pappa vil ha dessert, men pappa svarer henne ikke. Jeg finner en gave under treet som er til pappa og går bort og prøver å gi han den. Han sier noe om «dere er så urettferdige» og ser på meg med vannete øyne.

Jeg prøver å gjøre meg liten, og forsvinne ned i gulvet.

No Comments Yet

Comments are closed