På Holmenkollstafetten i 2014 stoppet 21 år gamle Amy Mir, alias Ekspedisjonsjenta, opp ved Idrett uten alkohol sin stand på Bislett stadion. Minutter senere var hun blitt IUA-ambassadør, og året etter løp hun ikke mindre enn to etapper på Bislett: Andreetappen for oss og sisteetappen for et annet lag. Ikledd IUA-trøya løp hun i fjor høst – nesten uten løpetrening – sitt livs første halvmaraton. Men hva er vel 21,1 km i Sandnes sentrum mot 750 km langs finskegrensa?
Av Åsmund Kleivenes
Tømreren, petroleumsteknikeren og HMS-rådgiveren Amy Mir ble for alvor kjent for det norske folk da hun entret selveste gullrekka på NRK før jul. Uten å spørre dem først, hadde hun meldt sin søster, sin mor og seg selv på programserien “Familiekokkene”.
– Vi er veldig sosiale og liker godt å lage mat sammen. Men å jobbe sammen som et team, er vi ikke helt vant med. Det var utrolig morsomt å være med, men veldig, veldig slitsomt! Innspillingene varte i 16 timer hver dag i ei uke, og flere scener måtte spilles inn opptil fem ganger.
Det ligger i navnets natur at Ekspedisjonsjenta er godt trent, men likevel sovnet hun på sofaen hver dag når hun var tilbake på hotellet klokka åtte om kvelden. Og så var det opp igjen klokka seks.
– Enda mer slitsomt var det for mor, som ikke har like god kondis og som ikke er vant til et så hektisk tidsskjema, og for søstera mi – som hadde med seg to unger!
Amy har gjennomført ekspedisjonene sine mens hun var student, mellom jobbskifter og i ferier. I 2018 gikk hun og huskyen Dee Dee de 750 kilometerne langs finskegrensa på 45 dager, mens til sine fire deltakelser i Åsnes Expedition Amundsen har hun tatt ut feriedager. Hun lærte å gå på ski vinteren 2016, og i påska samme år gikk hun 250 km langs riksgrensa mot Russland sammen med tre venner.
– Jeg hørte om Amundsen-ekspedisjonen helt tilfeldig på en togtur i 2017. Det er det som er så bra med reiser! Du møter nye folk, får nye impulser og ideer! Jeg syntes det hørtes spennende ut, så jeg sendte inn en søknad. Jeg tenkte som Pippi: “Det har jeg aldri gjort før, så det kan jeg sikkert klare.”
Ingenting er umulig
Konkurransen går i samme traseen over Hardangervidda som Amundsen gikk i da han trente til Sydpolen, og arrangementet er ment å være nettopp det: Trening til en større ekspedisjon. Alle må ha med 40 kg mat og utstyr i pulken, og man kan ikke motta noen hjelp underveis. Med mindre det står om liv. Her skal man lære å overleve alene ute på en ekspedisjon.
– Jeg er en som blir trigget av hårete mål. Jeg synes det er gøy å gjøre ting som er litt vanskelig og utfordrende. Plankekjøring kjeder meg. Jeg vil utvikle meg og forbedre meg, og det klarer jeg når jeg har et stort mål å jobbe mot.
Men for å bli tatt ut til sitt livs første skirenn, holdt det ikke å sende inn en søknad hun brukte et par minutter på. Hun fikk avslag.
– Hva? Nei, vent litt! Hva er dette for noe? Så søkte jeg opp rennet på YouTube, fikk se hva det innebar, og ble enda mer gira. Jeg ringte arrangøren og fortalte om engasjementet mitt som turleder i DNT, og at jeg akkurat hadde gjennomført en soloekspedisjon langs Norges riksgrense til Russland.
Dermed ble hun tilbudt å være med på arrangørens treningssamling i Eidfjord en måned seinere, og om hun der kunne vise at hun var skikket til å delta, skulle hun få plass. Hun ble godkjent som solodeltaker, gjennomførte på 46 timer, og i skrivende stund skulle hun egentlig ha vært en del av sikkerhetsteamet i årets avlyste renn. I 2018 slo hun for øvrig “På tur med Dag Otto” med åtte minutter.
Drivkraft
I oktober begynte hun i ny jobb som HMS-rådgiver hos Rosenberg Worley i Stavanger. Som vanlig er “i oljå”, er arbeidet kontraktbasert, og når kontrakten går ut om to år, vil hun ut på en ny ekspedisjon. Da er planen å ta seg rundt nord i Pakistan i tre måneder, en reise som vil innebære ski, motorsykkel, fjelloverganger og klatring.
– Da må jeg lese meg opp, og selv om jeg har vært i Pakistan mange ganger før og kjenner både språket og kulturen, må jeg dra ned en tur i forkant for å orientere meg. Planlegging er halve jobben!
Men hun vil ikke planlegge for detaljert, for da forsvinner eventyrfaktoren. Og det er eventyret som driver henne. Ta seg god tid er viktig. Oppleve kulturen. Ha en plan for A og Å, og alt mellom der faller på plass underveis. Det vil inntreffe ting som endrer planene, så det er ikke vits å planlegge alt til punkt og prikke.
– Det er det som er så gøy! Man trenger ikke være perfekt i alt man gjør. Så lenge man gjør det man vil og setter seg store nok mål, blir det spennende. For da har du mange delmål, og det er det som blir reisen – og ikke bare selve målet.
Ekspedisjonene krever en sterk og utholdende kropp, men Stavanger er ikke akkurat Mekka for relevant skitrening. Så om hun ikke kommer seg til Sirdal, blir det mye dekktrekking som substitutt for ski og pulk.
– Snø er luksusvare her, så det blir få skiturer før slike ekspedisjoner. Og det er litt dumt. Jeg bor egentlig på feil sted. Men jeg trener kjernemuskulatur på treningssenter, løper med hunden, og så sykler jeg mye. Jeg er med i Bryne CK, og konkurrerer i landeveissykling og triatlon for dem. Jeg synes nok ikke svømming er det morsomste, men morsom å se på – det er jeg!
Kan jeg, kan du!
Amy var 17 da hun fant interessen for friluftsliv. I barneåra hadde hun spilt mye fotball, men en dag dumpet det et brev fra Turistforeningen ned i postkassa, med invitasjon til basecamp for ungdom mellom 16 og 18 år.
– Det ville jeg være med på! Jeg meldte meg på, og der fikk jeg det turnettverket jeg ikke hadde fra før. Jeg hadde ikke vokst opp med en far som tok oss med på søndagsturer med Kvikk Lunsj og appelsin. Det var helt fremmed for meg. På basecampen fikk vi sove i hengekøye og i klatreveggen, og vi fikk padle i kajakk – noe som fikk meg til å ta våttkort. Slik begynte det.
Amy fortsatte å være med på DNT-turer, og etter tre–fire år bestemte hun seg for å ta Turistforeningens turlederutdannelse.
– Jeg ble så inspirert av lederne, og tenkte at slik ville jeg også være. Jeg så at jeg hadde forstått mye og kjente at jeg ville forstå mer, og hadde lyst til å videreformidle den kunnskapen videre til andre som var litt mer lik meg – som ikke har noen andre som kan inspirere dem eller ta dem med på tur. Nå skal jeg ta dem med!
Det å få andre med innvandrerbakgrunn med ut på tur, har vært Amys hjertesak i lang tid. Med blant annet gjennomført vinterturlederkurs og kurslederutdannelse, har hun endelig den kompetansen hun trenger, og er klar for å vise minoritetsgruppene den norske turkulturen. Hjelpe dem med å starte egne turgrupper. Men hun vil ikke slå seg til ro med bare å få flerkulturelle ut på søndagstur:
– Aller helst vil jeg følge opp dem som vil mer. Det er jo det jeg vil selv: Jeg vil mer enn den vanlige nordmann! Jeg vil selvsagt inspirere folk og lære dem å gå på ski og slikt, men så vil være der for dem som vil gå videre. Det er derfor jeg kaller meg for Ekspedisjonsjenta.
Amy bruker SOME for å inspirere og motivere andre med minoritetsbakgrunn. Der forteller hun om seg selv og viser hva hun gjør, og lar det komme tydelig fram at hun ikke er noe annerledes enn andre med hennes bakgrunn. Hun hadde ikke noe annet utgangspunkt enn dem som i dag tror de ikke kan fordi de er utenlandske eller fordi de ikke har nødvendig utstyr.
– Jeg har jo vært der selv, så jeg sier egentlig bare ‘se på meg, se hva jeg kan gjøre. Det samme kan du gjøre!’ Og jeg gjør jo bare ting jeg liker, så for meg er det veldig lett å inspirere.
En bedre Amy
I Amys liv finnes det ikke plass til alkohol. Men hun kjenner på presset. Det er der hele tiden, og hun havner ofte i diskusjoner hvor “men det må jo være lov å kose seg” kommer opp. Da svarer hun helt enkelt at hun koser seg veldig godt.
– Folk tror at hvis du ikke drikker alkohol, har du det ikke like gøy som dem. Maser de, svarer jeg gjerne at jeg ikke har lyst eller at jeg skal trene dagen etter.
For henne gir det ingen mening å først løpe for eksempel Holmenkollstafetten, for så å gå ut og drikke etterpå. Idretten skal være alkoholfri.
– Det blir bare ei drikkehelg, hvis du skjønner. Selv har jeg alltid forsøkt å nå et høyere nivå. Har jeg kommet på tredjeplass i et ritt, vil jeg neste gang prøve å komme på andre eller første. Da må jeg fokusere på det, og alkohol hjelper meg ikke i det hele tatt på veien dit.
Etter at hun begynte å bruke hijab, har maset avtatt. Men fortsatt er det noen som ikke forstår avholdsstandpunktet hennes. På fest har hun derfor ofte med seg sin egen hjemmepressede juice, som hun nyter i små slurker slik at den varer ut kvelden. Slik slipper hun mange av kommentarene.
– Noen trenger alkohol for å snakke, men ikke jeg. Jeg tror jeg er spennende og interessant som jeg er!
Amys søster har gått med hijab i fem-seks år, men selv begynte ikke Amy med det før i april i fjor.
– Jeg var ikke så veldig troende før, men i fjor ble jeg det. Når jeg tar på meg hijaben, gjør jeg det for min gud, ikke for noen andre. Da blir den som en påminnelse om de valgene jeg har tatt, noe som gjør hverdagen lettere for meg. Jeg klarer å motstå fristelser og møte gruppepress, blant annet når det gjelder alkohol. Når fredagen – som er en veldig hellig dag for muslimer – kommer, og kolleger vil ha meg med på “lønningspils”, minner hijaben meg på de verdiene jeg vil ha. Hvem jeg ønsker å være. Den hjelper meg å være meg selv.
Troen har kommet gradvis. Hun er selvsagt født inn i en muslimsk familie, men islam “snakket” aldri helt til henne. Født og oppvokst som hun er i bibelbeltet, har Amy alltid hatt flere kristne i omgangskretsen sin enn muslimer. Etter hvert kjente hun at det var viktig for henne å lære seg foreldrenes morsmål. Så ville hun bli bedre kjent med kulturen, og da koronaen slo ned i Norge i fjor bestemte hun seg for å bruke ramadanen fullt ut.
– Jeg så på det som en treningsleir hvor jeg skulle bli den beste utgaven av meg selv, bli ydmyk, en bedre muslim, komme nærmere min gud, og ikke minst tenke på dem som ikke har det så bra som oss – og gi penger til dem når ramadan var over. Jeg brukte måneden til å søke kunnskap og gjøre de tingene som krevdes.
De lange dagene en ekspedisjon består av, er også en god arena for selvransakelse og selvutvikling. Da spinner tankene ikke bare rundt løsningsorientering og planlegging av neste dag, men også rundt det å bli et bedre menneske.
Smakelig måltid
Fasten ble en utfordring i treningshverdagen, men hun brukte den til sin fordel. Hun lærte seg hvor mye kroppen egentlig tåler, at det ofte handler om tålmodighet, og nå faster hun med jevne mellomrom og kjenner at det gjør godt for både kropp og prestasjon.
Med et aktivitetsnivå som overstiger den jevne nordmanns, er likevel riktig ernæring avgjørende for både prestasjon og utvikling. Og Amy ser ingen grunn til at ernæringen skal være smakløs. Noen av rettene vi fikk presentert i “Familiekokkene” blir nå utgangspunkt for Ekspedisjonsjentas nye prosjekt, kokeboka “Pakistansk turmat”.
– Det blir en krysning mellom gourmetmiddag og ekspedisjonsmat. Jeg vil legge til rette for at folk kan ta med mat vi normalt spiser inne ut på tur. Og det skal bli ei bok som er praktisk å ta med.
Selv spiser ikke Amy for å bli mett, men for at det smaker godt. Og der har nordmenn veldig mye å lære, mener hun.
– Det handler om å piffe opp maten, og jeg ser jo hva folk har med seg av mat på tur: Det er veldig kjedelig mat. Så jeg ser fram til å kunne berike befolkningen med smak!