Idrett uten alkohols prosjektleder de to siste år, Gro Anette Fanebust, tar 1. oktober fatt på nye, oppgaver i Alver kommune. Hun har brukt tiden sin i IUA godt, og det er et veldrevet prosjekt i vekst vår tidligere organisasjonskonsulent Åsmund Kleivenes nå overtar ansvaret for.
Musikkutdannede Åsmund Kleivenes har vært organisasjonens “potet” siden han ble ansatt som organisasjonskonsulent for Midt-Norge høsten 2014. Arbeidsoppgavene har omfattet låtskriverkurs, datasupport, treningsleir, svelesalg, ungdomsklubb, verving, suppekoking, konsertarrangering, foredrag, allsangledelse og sykkelmekkekurs. Blant annet. Nå ser han fram til å kunne gjøre sin store fritidsinteresse – trening og idrett – til sitt arbeidsfelt.
– Noe av det jeg har satt mest pris på i mine til nå fire år DNT – Edru Livsstil, har vært fleksibiliteten i arbeidsinstruksen min. Jeg har i svært stor grad fått lov til å forme min egen stilling, og jeg er blitt utfordret både på ting jeg har kunnet og ting jeg ikke har hatt peiling på. Dermed har det vært lett å være fleksibel tilbake, og som en konsekvens av det har ingen arbeidsdager vært helt like. I det siste har jeg likevel kjent på det at jeg ikke har fått dra særlig nytte av hovedfaget mitt i musikk, så når prosjektlederstillingen i IUA nå plutselig ble ledig, grep jeg muligheten og søkte.
Høy på aktivitet
Kleivenes var aktiv syklist i tenårene i Molde, i tillegg til å spille i band og kor og drive med barne- og ungdomsarbeid. Men da han flyttet til Oslo for å studere, ble treninga mer av det sporadiske slaget.
– Jeg levde på idéen og ryktet om at jeg var sprek og aktiv, men bilder fra 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet forteller noe annet. Terrengsykkel hadde jeg så klart, og jeg bestemte meg stadig for å begynne å trene igjen. Men alle forsøk på å finne gode stier i Oslomarka endte opp i noe knot eller myr. Jeg burde ha begynt i en sykkelklubb for å bli kjent med både syklister og terreng, men jeg hadde jo så mye annet å drive med.
Først da hans 15 år yngre bror flyttet til Oslo for å studere på midten av 2000-tallet, ble det fart på sakene. Lillebror kom til hovedstaden med sykkelinteresse, og sammen begynte de å utforske marka på jakt etter artige stier. De kjøpte seg også landeveissykler, og startet etter hvert Gamle Oslo Sykkelklubb. Mest for å få rittlisens uten å måtte bruke mye tid på dugnadsarbeid. Dessverre var det mange andre som hadde samme usolidariske tanke, og klubben ble nedlagt etter få år siden ingen av de etter hvert 30-talls medlemmene ville engasjere seg i styrearbeid.
– Sommeren 2007 meldte jeg meg på mitt første ritt siden 1990 – et lokalt ritt utenfor Molde – og var i gang. Jeg endte langt nede på resultatlista, men møtet med gamle klubbkamerater, den velkjente lukten av Tigerbalsam, stemningen før start og vaflene på klubbhuset ga mildt sagt mersmak. Jeg heiv meg på flere ritt, med Jotunheimen Rundt som det mest ambisiøse, og da en kamerat i 2008 skaffet meg startnummer til fulltegnede Birken, kunne jeg gå 40-årskrisa trygt i møte.
Motiveres av mål
Kleivenes har akkurat gjennomført sitt ellevte birkebeinerritt, hvorav tre har vært Ultrabirken, men årets store treningsmål går av stabelen i New York 4. november. Da stiller han til start sammen med 50 000 andre på sitt livs første maraton.
– Det blir stort! Jeg har egentlig aldri likt å løpe, men det viste seg at med 40-årskrisa fulgte Birkebeinertrippelen som en mer eller mindre obligatorisk øvelse. Så jeg måtte lære meg god løpeteknikk, og jeg måtte øke stegfrekvensen min.
Det siste har vært selve nøkkelen til større løpeglede og bedre tider, for ikke å snakke om skadeforebygging. “Kleivenes, du løper for tungt”, kommenterte gymlærer Hollingen jevnlig i ni år på Molde gymnas. Først til ham, siden til hans to yngre brødre.
– Han sa aldri hvordan jeg skulle løpe lettere, så for meg var løping utelukkende vondt og tungt helt til jeg fant ut at jeg måtte løpe i takt med musikk med riktig tempo!
Nå har han laget seg spillelister med sanger som holder 80-90 slag i minuttet, og for å kunne løpe i takt med dem må han ta kortere og raskere steg enn hva han gjorde før. Farten går opp uten at pulsen øker, og belastningen på knærne blir mildere.
– Før mente jeg “runner’s high” var en myte, nå kan jeg føle meg som en Tarahumara-indianer der jeg flyter bortover fjellstier og skogsveier!
Folkehøgskoleprosjekt
Fra New York flyr Kleivenes videre til Rio de Janeiro, hvor han skal være reiseleder for idrettslinjene ved først Rønningen folkehøgskole og deretter Molde folkehøgskole. Rønningen har han bistått på brasiltur siden 2007, og i løpet av alle disse turene har han merket seg hvordan alkoholpraksisen har variert med hvilke lærere som har vært med og hvilke regler som er blitt satt i forkant av turene. På de fleste turene har elevene fått lov å bestille én alkoholenhet til maten ved et par-tre utvalgte middager, og bare på to av turene har elever brutt reglene og drukket seg beruset.
– Brasil er ikke det smarteste valget for en gringo som ønsker å være full i et fremmed land. Det siste vi ønsker på disse turene, er 17-19-åringer som ikke er i stand til å ta vare på seg selv! En beruset, hvit ungdom som ser rik ut er et lett offer, derfor skulle jeg ønske det var totalforbud mot alkohol på disse turene.
Det har heldigvis gått bra til nå, men så lenge det finnes en åpning for at elevene kan få nyte alkohol, vil det store spørsmålet alltid være: “Når får vi drikke neste gang?”. Det skaper unødig bekymring blant lærerne, og det virker ekskluderende på de elevene som ønsker å være edru. Ett år hadde elevene selv laget reglene for turen før avreise, og de bestemte at det ikke skulle drikkes alkohol ved noen anledning. Det er det eneste året ingen verken har drukket eller spurt etter alkohol på brasilturen.
Savner retningslinjer
Ifølge lærere og en rektor Kleivenes har pratet med, mangler mange folkehøgskoler gode, velfungerende retningslinjer for alkohol. Rektoren hadde veldig god erfaring med å selge inn folkehøgskoleåret som en unik mulighet til å oppleve et helt rusfritt år, mens hos andre skoler kan alkoholregler bli sett på som noe som kan tøyes eller brytes.
Om han får støtte for det i AU og styringsgruppa for IUA, ønsker den ferske prosjektlederen å søke Helsedirektoratet om midler til et prosjekt rettet mot folkehøgskoler med sterk idrettsprofil. Der vil han bistå skolene i å utarbeide gode retningslinjer, og han vil utarbeide et opplegg hvor den alkoholfrie idretten blir presentert for elevene som en selvfølge og et gode. En livsstil og et miljø som er inkluderende og som gir overskudd og maksimalt treningsutbytte.
– Vi må kunne anta at mange av disse idrettselevene før eller siden blir ledere og trenere i klubber og lag rundt om i landet, og der skal de – bevisst eller ubevisst – formidle sine holdninger til yngre utøvere. De vil bli forbilder og autoriteter for svært mange barn og unge, derfor er det viktig at de forstår – og klarer å formidle – at idretten må være ei alkoholfri sone.
Vil nå ut til flere
Kleivenes ønsker å videreføre sin forgjengers innsats rettet mot idrettslag og -klubber. Idrett uten alkohol har i flere år “kjøpt” profileringstjenester fra alkoholfrie idrettsutøvere på elitenivå, men kanskje er tiden nå moden for å la lagledere og trenere gjøre jobben med å promotere en alkoholfri idrett overfor de omtrent 1,5 millioner nordmennene som er medlemmer i et idrettslag.
– Samarbeidet Gro har etablert med bl.a. I.L. Norna-Salhus og Fana IL, har koblet Idrett uten alkohol til både NM- og OL-gull. Jeg vil prøve å få spredd denne typen samarbeid ut over landet, slik at logoen vår blir å se på enda flere drakter, klubbhus og arenaer og i enda flere idretter. Utfordringen blir å få ledere, trenere og foreldre til å adoptere tanken vår – til å skjønne og godta problematikken – slik at de virkelig gjør klubben sin alkoholfri.
Som prosjektleder for Idrett uten alkohol, vil Kleivenes hjelpe til med å lage retningslinjer. I landets mange små klubber og lag kjenner trenere, ledere og foreldre hverandre godt, og da blir det ofte vanskelig å si ifra til han, hun eller dem som ser seg fortjent til noen øl på cuphelg med barna. Hvis klubben selv har utarbeidet tydelige regler rundt dette, unngår man det problemet. – Vi må også finne ut hvordan vi sikrer oss at utøvere vi ikke kjenner forstår hva det vil si å trene og konkurrere med logoen vår på drakta, sier Kleivenes.
Hele 83 % av alle over 16 år trener eller mosjonerer minst en gang i uka. Det betyr at mange også trener utenfor den organiserte idretten. Disse vil Kleivenes nå ut til ved å utvide og engasjere nettverket av Idrett uten alkohol-ambassadører.
Treningsleir
– Vi må få flere til å trene med treningstøyet vårt, både innendørs og utendørs, sommer som vinter. Dette er ambassadører som selv aktivt har valgt å fronte budskapet om idretten som alkoholfri sone, og dem må vi ta godt vare på.
Selv konkurrerer han alltid i IUAs sykkel- eller løpeklær, og han trener i dem med mindre de ligger i skittentøyet. Dermed vet han at slengbemerkninger hører med, og er ydmykt takknemlig overfor alle ambassadører som med stolthet og overbevisning IUAs logoe.
– Jeg håper å kunne få tilby dem en fantastisk treningsleir neste år, i tillegg til noen mindre arrangement. Slik gir vi dem både belønning, påfyll og eierskap til prosjektet. Det vil selvsagt være plassbegrensninger, og alle vil naturlig nok ikke ha anledning til å delta, men jeg mener det er viktig at de opplever at det skjer noe og at de får noe igjen for å fronte oss.
Kleivenes tror det er marked for en helt alkoholfri treningsleir, og at med gode trenere og et seriøst program vil IUA kunne nå både supermosjonister og gryende toppidrettsutøvere som ikke kjenner til tiltaket fra før.
– Ikke alle ser poenget med øl til lunchen på sykkelturen i Spania eller besøk på vingård under treningsleiren i Italia, avslutter Idrett uten alkohols prosjektleder.